Foto: Danny Cohen
De siste årene har vært tøffe for den godeste Conor Oberst. Han har mistet sin bror og gått gjennom en skilsmisse («I was dreaming of my ex-wife’s face»). Sånt preger naturligvis tekstene, men Conor Oberst hevder at han prøver å komme seg gjennom tap og sorg så godt han kan. Livet blir aldri perfekt: «I’ll grieve what I have lost/Forgive the firing squad/How imperfect life can be/Now all I can do is just dance on through».Tekstutdraget er fra den nydelige Dance and Sing, den andre låten på plata. Gitar, piano, fiolin, steelgitar og Conors lett skjelvende og såre stemme gjør dette til en aldeles uimotståelig – og sår - låt. Å synge og danse gjør godt for alle som har opplevd sorg, og akkurat det beskriver Conor Oberst så usigelig vakkert.
Låten er en av 14 låter på albumet Down in the Weeds, Where the World Once Was. Et album som starter med det som har blitt noe av en vane på platene til Bright Eyes: En spoken word-låt. Jeg vet ikke hvor godt jeg syns det funker med Pageturners Rag helt i starten. Jeg syns den kunne kommet lenger ut i albumet. Dance and Sing ville vært den perfekte åpningslåten etter min mening.
Når det er sagt, kommer de gode låtene som perler på en snor på dette albumet. Just Once in the World setter tempoet opp, og etterfølges av singelen Mariana Trench. Sistnevnte handler om livets høye topper og dype groper: «Look up at that Everest/Look down in that Mariana Trench/Look now as the crumbling 405 falls down/When the big one hits». Med rullende trommer, effektfulle blåsere blir dette ett av mange høydepunkter på plata.
«I befriended all my enemies/They had my back against the wall»
Det er mye krydder i indiefolk-gryta til Bright Eyes. Det er morsomme små rariteter i arrangementene, små detaljer som gjør musikken spennende. I tillegg til Conor Oberst på vokal, gitar og keyboard bidrar de to andre medlemmene i bandet, Mike Mogis og Nate Walcott glitrende på bl.a. banjo, mandolin, pedal steel-gitar og trompet. I tillegg har bandet tatt inn en liten gjeng med gjestemusikere, mer eller mindre kjente. Av de mer kjente kan nevnes Red Hot Chili Pepper-bassist Flea (overraskende nok) og Jesca Hoop.
Det som først og fremst kjennetegner det musikalske universet til Bright Eyes, er at de er vanvittig gode låtskrivere. Conor Oberst er helt der oppe blant de beste tekstforfatterne i musikkverdenen. Om noen skulle tvile på akkurat det, beviser Down in the Weeds, Where the World Once Was dette til fulle. Å anbefale dette fine albumet gjør jeg med stor letthet. La oss ikke håpe at bandet, som skulle spilt på Øyafestivalen i sommer, lar det gå ni nye år før det neste albumet kommer.
Mer om bandet her.
