Pubrock var et fenomen som oppsto på Londons puber i 1971. Bandenes utstyr og få medlemmer fikk lett plass på de små scenene, og musikken var enkel og folkelig. De spilte rock, poprock, countryrock og roots, og de var inspirert av f.eks. r&b, 50-tallsrock, jugband music, country og The Band.

På Surrender to the Rhyhtm: The London Pub Rock Scene of the Seventies får vi 71 kronologiske låter fordelt på 3 cd-er som går fram til 1979, da pønkeband hadde overtatt pubenes scener. De mest kjente bandene og soloartistene er med, ofte med låter som ikke er deres mest kjente. To låter er tidligere ikke utgitt, og en rekke andre ble ikke utgitt på 70-tallet, men en god del år seinere. Iblant har man valgt singlemikser og alternative versjoner.

Cd1 har pionerene Eggs Over Easy, Brinsley Schwarz (med Nick Lowe), Ducks Deluxe, Bees Make Honey, Ace og Chilli Willi & The Red Hot Peppers. Men også, utrolig nok, Status Quo og Mott The Hoople, som riktignok spilte på puber i starten av karrieren, men pubrock var det ikke. De teatralske Sensational Alex Harvey Band og Kilburn & The High Roads (med Ian Dury) passer imidlertid inn her.



Cd2 fortsetter med bl.a. Dr. Feelgood (erketypisk pubrockband), Flip City (med Elvis Costello), Kursaal Flyers, Chas & Dave, Sean Tyla, Eddie & The Hot Rods (som var pønkeinspirerte), The 101ers (med Joe Strummer), Heavy Metal Kids (med Gary Holton) og, helt upasssende, Thin Lizzy.

På cd3 er det godbiter med Chris Spedding, Elvis Costello, Graham Parker & The Rumour, The Jam, Darts, Clover, Chris Rea (hans første hit, Fool If You Think It's Over), Matchbox, The Pirates, Squeeze, The Inmates og Sniff 'n' The Tears med klassikeren Driver's Seat. En kuriositet er at vokalist i skotske Cado Belle var Maggie Reilly, som siden ble stjerne takket være Mike Oldfield.

Surrender to the Rhyhtm: The London Pub Rock Scene of the Seventies har en meget god gjennomgang av pubrockens historie på det tykke coverheftets 5 første sider. Så følger grundige presentasjoner av alle de 70 artistene (Dave Edmunds har to låter), illustrert med fotos og platecovere.

Selvsagt er det noen artister man savner, men det opplyses om at The Police, Frankie Miller og Kokomo ikke er med fordi låter med dem ikke kunne lisensieres. Selv savner jeg Heads, Hands & Feet. Men uansett er utvalget bredt og godt.