
Tricky
Fall to Pieces
Nakent, sårbart og inntil beinet fra trip hop-legenden
«I hate this fucking pain!»
Sammen med navn som Portishead og Massive Attack var Tricky en særdeles sentral del av trip hop-scenen som oppsto i og rundt byen Bristol først på 90-tallet. Adrian Nicholas Matthews Thaws aka Tricky, ble kjent gjennom samarbeidet med nettopp Massive Attack og har også en lang solo-karriere bak seg. Debuten hans som soloartist, Mazinquaye (1995), vil for alltid stå som en råsterk pillar i trip hop-byggverket.
I en årrekke hadde Tricky et tett og godt samarbeid - både musikalsk og privat - med vokalisten Martina Topley-Bird. De fikk datteren Tina sammen. I fjor vår døde Tina på brått og uventet vis, og gjorde at livet til Tricky aldri blir det samme.
Tittelen på mannens fjortende solo-album, Fall to Pieces, understreker dette. Og man kan godt merke det på tekstene og musikken på albumet, spesielt i Hate this Pain hvor tekstlinjen «What a fucking game/I hate this fucking pain» gjentas gjennom hele låten.
Det musikalske uttrykket er skjært nådeløst ned til beinet på flere av låtene. Hvorfor legge lag på lag med instrumenter når du kan få fram det du vil uttrykke ved hjelp av få virkemidler? Sånn som på nettopp Hate this Pain, en låt som stort sett består av et gjentagende pianotema og vokal. Det er minimalistisk og nakent, og kanskje gjenspeiler det hvordan Tricky føler seg akkurat nå: Naken, med nervene utenpå huden.
Hvor det før var Martina Topley-Bird som var Trickys vokale, kvinnelige motstykke, er det nå Marta Zlakowska som utgjør den feminine delen i musikken til Tricky. Den jobben gjør hun med glans. Hun avleverer vokalen med laidback og slepen selvfølgelighet. Sjekk f.eks. ut Chills Me to the Bone og du skjønner tegningen.
Tricky har fått vokalhjelp av en annen dame på Running Off og I’m In The Doorway, danske Nanna Øland Fabricius aka Oh Land. De to låtene hun er med på kan man kanskje si har et noe mer lyst uttrykk. Låten Running Off, åpner med noe som kan minne om det greske strengeinstrumentet bouzouki. Lyden er mest sannsynlig elektronisk framskaffet, men det gir en veldig fin inngang til låten.
« Can you hear me breathing?/Can you feel me leaving?»
Med låten Fall Please påstår Tricky at han for første gang har laget noe i nærheten av en pop-låt. Rytmisk sett er det en spretten låt, og det er fint levert av både Tricky og vokalmakker Marta, men å kalle det ren pop ville være å dra det langt.
Albumet avslutter godt og neddempet med Vietnam. Låten understreker sterkt det med det minimalistiske lydbildet: Det er kun en enkel basslinje som tonefølger vokalen. Tricky og Marta synger «It only takes a minute/Listen to me sing now» og albumet toner ut nakent, sårbart og nært.
Tricky har ved en anledning uttalt at “I was never interested in being the richest guy on the planet. My attitude was, I’m gonna turn music upside down. I’m gonna make a sound that nobody’s heard before.” Det er godt at det finnes artister med en så bunnsolid integritet som Tricky. Heller ikke på Fall to Pieces går han på akkord med sin integritet.
Les mer om Tricky på den offisielle hjemmesiden hans.
Sammen med navn som Portishead og Massive Attack var Tricky en særdeles sentral del av trip hop-scenen som oppsto i og rundt byen Bristol først på 90-tallet. Adrian Nicholas Matthews Thaws aka Tricky, ble kjent gjennom samarbeidet med nettopp Massive Attack og har også en lang solo-karriere bak seg. Debuten hans som soloartist, Mazinquaye (1995), vil for alltid stå som en råsterk pillar i trip hop-byggverket.
I en årrekke hadde Tricky et tett og godt samarbeid - både musikalsk og privat - med vokalisten Martina Topley-Bird. De fikk datteren Tina sammen. I fjor vår døde Tina på brått og uventet vis, og gjorde at livet til Tricky aldri blir det samme.
Tittelen på mannens fjortende solo-album, Fall to Pieces, understreker dette. Og man kan godt merke det på tekstene og musikken på albumet, spesielt i Hate this Pain hvor tekstlinjen «What a fucking game/I hate this fucking pain» gjentas gjennom hele låten.
Det musikalske uttrykket er skjært nådeløst ned til beinet på flere av låtene. Hvorfor legge lag på lag med instrumenter når du kan få fram det du vil uttrykke ved hjelp av få virkemidler? Sånn som på nettopp Hate this Pain, en låt som stort sett består av et gjentagende pianotema og vokal. Det er minimalistisk og nakent, og kanskje gjenspeiler det hvordan Tricky føler seg akkurat nå: Naken, med nervene utenpå huden.
Hvor det før var Martina Topley-Bird som var Trickys vokale, kvinnelige motstykke, er det nå Marta Zlakowska som utgjør den feminine delen i musikken til Tricky. Den jobben gjør hun med glans. Hun avleverer vokalen med laidback og slepen selvfølgelighet. Sjekk f.eks. ut Chills Me to the Bone og du skjønner tegningen.
Tricky har fått vokalhjelp av en annen dame på Running Off og I’m In The Doorway, danske Nanna Øland Fabricius aka Oh Land. De to låtene hun er med på kan man kanskje si har et noe mer lyst uttrykk. Låten Running Off, åpner med noe som kan minne om det greske strengeinstrumentet bouzouki. Lyden er mest sannsynlig elektronisk framskaffet, men det gir en veldig fin inngang til låten.
« Can you hear me breathing?/Can you feel me leaving?»
Med låten Fall Please påstår Tricky at han for første gang har laget noe i nærheten av en pop-låt. Rytmisk sett er det en spretten låt, og det er fint levert av både Tricky og vokalmakker Marta, men å kalle det ren pop ville være å dra det langt.
Albumet avslutter godt og neddempet med Vietnam. Låten understreker sterkt det med det minimalistiske lydbildet: Det er kun en enkel basslinje som tonefølger vokalen. Tricky og Marta synger «It only takes a minute/Listen to me sing now» og albumet toner ut nakent, sårbart og nært.
Tricky har ved en anledning uttalt at “I was never interested in being the richest guy on the planet. My attitude was, I’m gonna turn music upside down. I’m gonna make a sound that nobody’s heard before.” Det er godt at det finnes artister med en så bunnsolid integritet som Tricky. Heller ikke på Fall to Pieces går han på akkord med sin integritet.
Les mer om Tricky på den offisielle hjemmesiden hans.
FLERE ANMELDELSER
Levi Henriksen & Babylon Badlands - Aldri var november så lys
Tidenes første livealbum fra Kongsvinger >>
Ulver - Liminal Animals
Ulver leverer framleis musikk på sin måte og med høg kvalitet på Liminal Animals >>
Great Tide - Daywatcher
Kvalitet, kvalitet og atter kvalitet. Great Tide leker ikke, de feinschmecker det! >>
Sondre Lerche - Two Way Monologue - 20th Anniversary
Et av hans beste album, nå på vinyl med 4 eksklusive bonuskutt >>
Paul McCartney & Wings - One Hand Clapping
Paul McCartney og Wings byr på en liten skattekiste med nye og gamle låter i den kinoaktuelle dokumentarfilmen "One Hand Clapping". >>