Marilyn Mansons (a.k.a Brian Warner) kanskje største paradoks gjennom tiårene har vært å måtte holde seg innenfor den rammen han lagde da han ga seg selv tittelen Antichrist Superstar, hisset på seg konservative kristne verden over (ikke minst i vårt eget bibelbelte der det i harnisk, eller i ren glede over endelig å få noe å hytte neven for igjen, ble startet bønneringer da de hørte Manson skulle besøke Quart-festivalen), fikk folk til forby musikken hans og gi ham skylden for tragiske skoleskytinger. For i den rammen som gjorde ham til superstjerne/martyr har det i all ettertid vist seg å være nesten umulig å bryte ut for å prøve nye ting, til tross for at Mansons karakter alltid egentlig har inneholdt mange flere fasetter enn bare å være «The god of fuck».

Kritikere rundt om i verden har kastet seg over tastaturet og stemplet ham som utdatert og ferdig hver gang et nytt album har blitt lansert. Ikke at Mansons katalog kun inneholder gull, spesielt ikke under en rotete periode på begynnelsen av 2000-tallet kanskje, men kritikken har alltid gått ut på det samme, omtrent i linjene av «Javel? Dette var ikke like sjokkerende som 90-tallet, hva er da poenget?»

Det samme skjedde da han i 2015 kom ut med, etter min mening, det beste albumet så langt, The Pale Emperor. I et samarbeid med Tyler Bates gjenoppstod Manson som en ny, og ærligere versjon, med en nedstrippet og bluesinspirert skive som viste at han absolutt var verdig et comeback. Fans og kritikere derimot ville ha tilbake sjokkrockeren og i 2017 kom Heaven Upside Down, et album som, om noe, bar preg av lite inspirasjon og en" God of can’t be bothered to fuck at all".

I juli slapp Manson den første singelen We Are Chaos og om man skulle tolke noe som helst ut i fra den, var det at Manson hadde skiftet ham på nytt og kommet ut på andre siden med både David Bowie og The Beatles som fremtredende inspirasjonskilder, med catchy refreng og et upbeat, poppete lydbilde, dog med Mansons klassiske, pessimistiske tekster. Det lovet i grunnen godt.



We Are Chaos kunne heller ikke være et mer riktig navn på dette albumet. Sammen med countryartist Shooter Jennings har Manson smeltet sammen gammelt med nytt, og skapt en helt ny og adskillig større ramme for ham å bevege seg rundt i.

Den er absolutt kaotisk, med store doser glamrock, post-punk og industriell metall. Akustiske gitarriff, piano, og weird-ass tekster (tanken på Manson som en biekonge som skal drukne verden i honning, jeg klarer det nesten ikke. Men ikke la den linjen skremme deg. Jeg mener at dette albumet inneholder noen av de sterkeste tekstene han har levert så langt). Men genistreken her ligger i at alt passer godt sammen, og hver enkelt sang komplimenterer den neste.

Mest av alt fremstår albumet som oppdatert, tidsriktig og bærer en høy, samlet kvalitet. Den passer samtidig godt inn som et broket soundtrack til et like broket annus horriblis 2020, selv om den faktisk ble ferdig produsert lenge før pandemien brøt ut.

Det vil garantert være kritikere som kommer til å furte over dette albumet også (alt var meget bedre før), men for min del står We Are Chaos uten tvil frem som ett av Mansons sterkeste album så langt, og som artist er han tilbake på topp der jeg håper han holder seg en stund til.

Høydepunkt; Half-way & One Step Forward, Infinite Darkness og Red Black & Blue

Edit; herrejesus, glemte å ta med Broken Needle i høydepunktene!