The Unknown er et musikkstudio i den lille byen Anacortes i staten Washington helt nordvest i USA. Studioet er en ombygd katolsk kirke fra 1909 og er kjent for sin helt særegne energi. Før Angel Olsen spilte inn hennes storslåtte 2019-utgivelse All Mirrors var hun ti dager i The Unknown og jobbet, sammen med produsent Michael Harris, med låtene som senere skulle bli nettopp All Mirrors. I tillegg til to låter som tidligere har vært uutgitt er resten skjeletter av låtene fra All Mirrors bare med litt andre strukturer og titler.

Albumet ble skrevet i kjølvannet av et samlivsbrudd Olsen gikk igjennom. I et intervju med The Evening Standard sier hun: “Da vi lagde albumet holdt jeg fortsatt på å prosessere mange av låtene, så for meg er det vanskeligere å høre på denne platen enn All Mirrors. Da vi spilte inn All Mirrors var det andre folk som hadde fingre med i spillet, noe som separerte meg fra sangene. Jeg kunne distansere meg. På Whole New Mess føler jeg alle følelsene sangene vekker.”



I motsetning til arrangementene på All Mirrors som er grandiose og fullspekket av synther og strykere, er Whole New Mess fullstendig nedstrippet og intim med kun gitar og Olsens ganske så enestående og kraftige vokal. Gitarlyden høres gammel og retro ut og i vokalproduksjonen er det brukt en god dose vrengt klang, noe som tidvis oppleves som et ekstra element i arrangementet og røffer til lydbildet. Et eksempel på dette er spesielt outroen på (Summer Song) hvor hun tekstløst produserer en lyd som låter som en blanding mellom en operasangerinne og en fuzzgitar. Et kult og markant valg i en ellers såpass sparsommelig produksjon.

Whole New Mess kan oppfattes som en slags mellomting mellom demoer og den fardige platen. Det er et veldig fint alternativ fordi nerven i låtene får mindre å konkurrere med. Selv om volumet er skrudd ned fra All Mirrors føles låtene intens på en annen måte og man kommer i større grad i kontakt med Olsens karisma, formidlingsevne og ikke minst hennes enorme sangstemme. Vokalen på Whole New Mess er et tverrsnitt mellom en skranglete og ærlig leveranse hvor man ikke har tatt hensyn til perfekt pitch, og ren, plettfri virtuositet. Noe som får tonene som virkelig sitter til å smelle noe helt ekstremt. Et slags Thom Yorke-syndrom.

Den store ildprøven for egen låtskrivning er jo å strippe vekk elementene i produksjonen helt til man står igjen med tekstene og melodiene støttet opp av en nøkternt og sparsommelig akkompagnement. Jeg synes låtene til Angel Olsen består prøven: Vakre melodier og akkordrekker som balanserer fint mellom å hinte i en retning av tidlige 60-tallsklisjeer og å eksperimentere med uortodokse, litt mer modale vendinger. Jeg synes det høres ut som hun er på jakt etter noe tidløst.