Bucknor ble født i Lagos i Nigeria i 1946 og vokste opp i en velstående familie. Hans musikalske virke var mest fremtredende mellom 1969-75, før han viet livet sitt til journalistikk og familien inntil han døde i 2017. Who Say I Tire, som Madrid-labelen The Vampi Soul har utgitt i ulike format, er den mest grundige kompilasjonen av Bucknors relativt korte karriere. Den er sterk på mange plan!

Musikkinteressen til Bucknor oppstod tidlig gjennom skoleband og sangkor. Fløyte var det første instrumentet han omfavna, men det gikk ikke lang tid før han bytta bort fløyta med gitar og piano. Med stadig stødigere kontroll på strenger og tangenter, begynte han å leke seg med sjangre som soul, pop og funk, mens han tekstlig var opptatt av den kulturelle og politiske situasjonen i hjemlandet. Som 18-åring ble han i 1964 organist og gitarist i The Hot Four, et band som gjorde seg delvis bemerka på ulike klubber rundt omkring i Lagos.



Bucknor, som i likhet med Kuti kom fra et møblert hjem, reiste midt på 60-tallet til New York for å ta høyere utdanning. I USA fikk musikksmaken påfyll fra storheter som blant anna James Brown, Sam Cooke og Ray Charles. Tydelig inspirert av musikken han fikk kjennskap til i statene, vendte han tilbake til Nigeria på slutten av tiåret og danna nokså umiddelbart The Soul Assembly, et band som etter kort tid ble til Segun Bucknor and The Assembly, før de endte som Segun Bucknor and The Revolution. Bucknor og co starta med å spille soulsanger, men fulgte straks i Fela Kutis fotspor og utvikla en egen stil innen afrobeat, en sjanger som kort fortalt er en slags kombo av diverse vestafrikanske stilarter og amerikansk funk og elementer av jazz, der vokalen er messende og rytmeseksjonen sammensatt og ofte prega av perkusjon.

Den politiske slagsida i Bucknors musikk ble tydelig i 1970 med utgivelsen av låta Son of January 15th. Dette er en låt som kommenterer det militæret statskuppet i Nigeria 15. januar 1966, hvor landets statsminister Abubakar Tafawa Balewa ble drept. Deretter fulgte flere politiske låter som for eksempel Sorrow, Sorrow, Sorrow og Poor Man No Get Brother, og en rekke andre overbevisende utgivelser, før Bucknor i 1975 trakk seg tilbake etter å ha mottatt trusler på grunn av sin politiske overbevisning. Selv om Bucknor forsvant fra musikkens rampelys, opprettholdt han det politiske engasjementet som journalist. Han skrev om korrupsjon, maktmisbruk og sosiale utfordringer, men holdt en lav profil som musiker til tross for stor etterspørsel etter et comeback og flere relanseringer av sanger og album.

Who Say I Tire er en glimrende sammensetning av låter fra Bucknors merittliste. Kommersielt var det vanskelig å holde tritt med Kuti, men musikalsk er det ingen tvil om at Bucknor holdt et høyt nivå. På Tire-miksen finnes nevnte Son Of January 15th, Sorrow Sorrow Sorrow og Poor Man No Get Brother, men i tillegg må tittelsporet, Adebo, You Killing Me og Adanri Sogbasogba nevnes som tidløs og viktig musikk som oppstod i den vestafrikanske republikken for 40-50 år siden.

Men selv om Bucknor havna i skyggen av Kutis popularitet, skal Kuti visstnok ha blitt så imponert av Bucknors prestasjoner at han skjønte at han ble nødt til å skjerpe seg for ikke å bli forbigått av sin yngre slektning. Når man lytter til Who Say I Tire er det lett å skjønne Kutis begeistring, men samtidig uforståelig at ikke Bucknor ble en større stjerne. Musikken hans er preget av rå, funky soul med en vokal som er stappfull av innlevelse, som er både aggressiv og analytisk, og til tider oppmuntrende og med skråblikk. Det er et nærvær i Bucknors formidlingsevne som vokalist, men også som musiker og i samarbeid med sine bandmedlemmer. Denne kompilasjonen har flere fremragende eksempler på det.

Bucknor er ikke blant oss lenger, men det er heldigvis den store, politiske kunsten han i løpet av seks-syv år skapte i et Nigeria som gjennomgikk store omveltninger.



Kilder:
Wikipedia.org
9jabook.com
Allmusic.com
Bandcamp.com
Afrobeat-music.blogspot.com