That I should answer for myself
as the Ascension falls upon me
Da Sufjan Stevens skulle flytte for en tid tilbake, lagret han alle sine mer tradisjonelle instrumenter på et eksternt lager og hadde i en periode ikke tilgang til dem. I stedet for banjo og gitar som basis, slik man har blitt mest vant til å høre fra Stevens, brukte han synther og trommemaskin for å lage musikk. «Man tager det man haver» ble mottoet, og det nye albumet hans The Ascension har følgelig fått en elektronisk innpakning. Ikke at det er helt ukjent for ham. På Enjoy Your Rabbit og samarbeidsprosjektet med stefar Lowell Brams, Aporia, er mye av uttrykket basert på elektronika og elektroniske virkemidler.
The Ascension har i hvert fall et helt annet uttrykk enn det forrige albumet Carrie & Lowell (2015), et album hvor musikken stort sett var preget av akustiske instrumenter, nydelig, neddempet vokal og fantastisk gode låter. Den drømmende og neddempede vokalen og de gode låtene har Sufjan heldigvis beholdt på sitt siste album, og ja, det kan være forfriskende med nye innfallsvinkler selv om det ikke alltid gir et bedre resultat.
Pressefoto
Det er hele 15 låter på plata, og albumet er ifølge Stevens sjøl en oppfordring til personlig forvandling og en motvilje mot å spille på lag med systemene vi omgir oss med. Ascension betyr noe sånt som «oppstandelse» eller å «stige opp». Det kan være mange slags versjoner av oppstandelse det her er snakk om, både i åndelig og mer konkret forstand.Første halvdel av albumet inneholder flere sterke låter. Åpningslåten Make Me An Offer I Cannot Refuse starter det hele med fine rytmiske mønster og drømmende synther og vokal. Teksten er skrevet av en utålmodig Stevens som syns det er på tide med radikale løsninger på store og truende samfunnsproblem: «Show me the face of the radical dream/There's no time for severance/Make me an offer I cannot refuse».
Run Away With Me er en fin kjærlighetslåt som handler om å flykte med sin kjære, bort fra klaustrofobi og angst og inn i en nærmest paradisisk tilværelse. Teksten følges av et aldeles nydelig musikalsk bakteppe.
Og så er det godt å ha én spesiell som er glad i deg uansett, selv om man har mistet troen på, ja, det meste egentlig. Dette er hovedtemaet i en annen kjærlighetssang, Tell Me You Love Me. En desillusjonert Sufjan smyger seg mellom synthene og trommemaskinen. Det er vemodig, trist, men også usigelig vakkert.
Video Game handler om å ikke gjøre seg avhengig av å bli likt eller få anerkjennelse i et samfunn hvor sosiale medier nettopp vektlegger dette. Kanskje dette er å stige ut av - og opp fra – rammer man mer eller mindre tvunget inn i: « I don’t care if everybody else is into it/I don’t care if it’s a popular refrain/I don’t wanna be a puppet in a theater/I don’t wanna play your video game».
Video Game er singel nummer to fra albumet. Den starter med å slå fast at «I don’t wanna be your personal Jesus». Videoen er interessant i seg sjøl. Det er TikTok-stjernen Jalaiah Harmon som har koreografert og som danser. Stevens ville ha fram paradokset med å ha med noen som faktisk baserer seg på å få likes og å bli populær i en låt som handler om det motsatte. Samtidig kan man se av ansiktsuttrykket til Jalaiah at hun gjør dette tilsynelatende motvillig.
Die Happy et ønske om å være lykkelig før man forlater denne verdenen. Teksten er svært enkel, og ja, dette er mørke pakket inn i engleaktig og vakker musikk.
Fra der og ut, er det flere låter som er mer musikalsk utforskende og kanskje noe mindre fengende i tradisjonell forstand. Selv syns jeg det er spennende at man møter litt motstand i låter som Gilgamesh og Death Star. Låtene tar oss med inn i det mer eksperimentelle landskapet. Sistnevnte er en alvorlig, dystopisk låt om verdens undergang. Den er flankert av tøffe beats, elektronika-lyder og vokalen til Stevens som messer «Death star into space/What you call the human race/Expedite the judgement day (I'm your ticket tonight)/It's your own damn head on that plate».
Er alt mørkt, dystopisk og dystert på The Ascension? Heldigvis ikke helt, og på singelen Sugar, som er en av de siste låtene på albumet, hevder Sufjan Stevens at tiden er inne for å dyrke det gode og rene og dele det med andre.
Albumet avsluttes med den første singelen Sufjan Stevens slapp, den 12 minutter lange America. Det er en protestsang mot de langt framskredne kulturelle og politiske sykdomstegnene i dagens USA.
Det er mye å tygge på i The Ascension, hele 1 time og 20 minutter med sterke og mangslungne inntrykk. Blir det for langt og for massivt? Noen vil nok synes det, men det som er sikkert, er at Sufjan Stevens har lyktes godt i å tilpasse de sterke og mørke tekstene til det elektroniske uttrykket. Du må bruke god tid på albumet, men da vil du nok mest sannsynlig sitte igjen med sterke inntrykk. Dette er et album som i ettertid vil stå som et hovedverk i Sufjan Stevens sin produksjon.
PS. Norske Emil Nikolaisen bidrar på låten Ativan.
Mer om Sufjan Stevens her
