Arild Hammerø er en av Norges beste gitarister. Han spiller på et usedvanlig bredt spekter. Jazzer, riffer og plukker. Energisk og mer fintfølende. Han behersker det meste. På sitt nye soloalbum, Lerret, oppfølgeren til Dagen som Gryr fra 2008, viser han det til fulle.

Der debuten i stor grad var preget av akustiske låter, drar han denne gangen mer på og får virkelig frem hvilken eminent musiker han er. Det akustiske er fortsatt til stede, men på Lerret åpner han opp for flere stilarter. Albumet har en god blanding av Hammerøs prestasjoner som soloartist og i band som blant anna Atlanter og Tenderton.

Det er forskjellige sjangre som kommer til uttrykk i Hammerøs musikk. Instrumentalt jammer han avgårde innenfor rock, prog og folk. Han briefer med kraftfulle og mer myke gitarsoloer og -partier. Det tekstlige universet, som for det meste dreier seg rundt natur/kultur og ensomhet/tosomhet, skiller seg ikke nevneverdig fra forgjengeren, men låtene er sterkere, mer interessante og pakka inn i en tyngre produksjon.

På laget, som Hammerø denne gangen har kalt Råtorvåret (ifølge presseskrivet oppkalt etter året 1921 da torva ikke tørka skikkelig på nordvestlandet), har han med seg Morten Kvam på bass, Gunnar Sæter på trommer og Einar Næss Haugseth på tangenter. I tillegg er det bidrag fra ulike musikere, deriblant Nils Frykdahl og Dawn McCarthy. Sammensetninga fungerer utmerket og selv om Hammerø synger ålreit og har fine tekster, er det dette lekne overskuddet mellom musikerne som er mest imponerende på utgivelsen.

Hammerø setter standarden med singelen Drømte Du Var Her. En mektig låt som raskt omfavner lytteren og signaliserer at dette kommer til å bli et mer variert album enn Dagen som Gryr. Utover skiva serverer Hammerø og co oss flere gode spor, som for eksempel Botanisk Hage, en mer eksperimentell sak med fine gitarpartier, Havne Hen, som bygger seg opp og vokser for hver gjennomlytting, og albumets tøffeste, Sekken, en kanonlåt med nokså dempa beat, hes vokal og masse deilig gitarspill!

Hammerø vil at hans nye soloalbum skal være en slags hyllest til progressive utgivelser fra 60- og 70-tallet. Musikeren kan sine preferanser og Lerret har blitt et helhetlig dobbeltalbum som stadig bringer fram nye overraskelser jo mer tid det får på spilleren. Ingen tvil om at Hammerø har lyktes med målet han hadde med denne plata.



Følg Arild Hammerø på Facebook