Kevin Morby har tilbrakt de siste albumene sine i ulike miljøer, og på den nyeste platen vender han hjem til hjembyen Kansas City og nesten komplett isolasjon i skogen. Under dette oppholdet sommeren 2018 tilbrakte han mye tid med indie-folk-musiker Katie Crutchfield, som blant annet delte hans forkjærlighet og melankolske følelser knyttet til solnedganger.
Derav albumtittelen Sundowner, som de refererte til seg selv som.

Albumet er noe roligere enn forgjengeren Oh My God (2019), men ikke noe mindre spennende av den grunn. Tekstene er fremdeles en blanding av det hverdagslige og vanlige, i tillegg til det surrealistiske og absurde. De oppleves lekne, og har nesten et naivt preg over seg, som et barn med løpsk fantasi. Til tross for at lydbildet for det meste er ganske nedtonet, er det ikke mangel på atmosfære. Dette merkes blant annet i Brother, Sister, hvor både plutselige gitarriff og enormt virkningsfull perkusjon skaper en smånifs stemning med bankende puls og atmosfæriske tamburin. Den fortelleraktige stemmen og den messende repeteringen er med på å fremkalle gåsehuden, men låta har også tendenser til å bli noe klisjefylt soundtrackaktig.

På den andre siden har vi det helt enkle og effektive. Tittellåta Sundowner er nedstrippet og varm, og oppleves som kjent stoff fra Kevin Morby. Den skinner i sin enkelhet, og er deilig tilbakeholden.



Når du tror at du endelig har blitt kjent med Kevin Morby, så rister han i deg for å holde deg interessert. Sånn risting får du i Campfire, som starter helt uskyldig og tydelig folkete, og endrer ganske plutselig retning helt midtveis. Du må sjekke en gang eller to for å se om det er en ny sang, men det er bare et nytt parti. Overgangen oppleves nok noe brå og ganske uventet, og sangen kunne heller vært delt i to med et intro-track mellom. Men låta er likevel spennende og uventet, og vi blir kjent med Kevin Morbys hemmelige våpen - et delvis ustemt pumpeorgel. Kontrast finner du også mellom vers og refreng i Don’t Underestimate Midwest American Sun, men her funker konseptet bedre og overgangene er mer sømløse.

Mindre åpenbare låter er for eksempel Velvet Highway som er et deilig avbrekk med nydelig pianospill som gjerne kunne vart enda lengre. Wander er en overraskende låt med mye driv, energi, røft gitarspil og deilig munnspill, og er en liten, gjemt perle midtveis i albumet, men denne også kunne vi godt fått i en forlenget versjon så vi kunne sunget med et par runder til.



A Night At The Little Los Angeles er myk og rett og slett deilig. Den oppleves som en varm og altoppslukende skumring i skogen, og spesielt koringen gir låta mer dybde og luft. Den rike lyden og nesten transeaktige repetisjonen gir den stort potensiale til å bli en fantastisk live-opplevelse når den tid kommer. Platen avsluttes med den deilig folkete låta Provisions. Her får virkelig Kevin Morby vise seg frem som ordsmed, med den fantastiske kombinasjonen av abstrakte, surrealistiske og hverdagslige fraser, men en god dose humor. Midtveis kommer et herlig parti med nettopp slik tekst og minimalistisk men virkningsfullt piano og synth.

Albumet er gjennomsyret av melankoli i både tekst og melodi, og en hører at det ble laget i nærheten av naturen. Morby og Crutchfield satte opp et provisorisk studio, og lærte seg grunnleggende innspillingsteknikker. Innspillingen og låtskrivingen fulgte årstidene og elementene, gjennom varme sommernetter og iskalde vinterdager. Den avslappede og uanstrengte albumprosessen kjennes igjen i låtene, og de er deilig uperfekte på det beste vis.

Kevin Morby fått til å både skape et avslappet album, som likevel har unngått å lage ti versjoner av den samme låta som så ofte er tilfellet. Det oppleves som en relativt helhetlig samling med god variasjon som heller ikke prøver for hardt å lage et større konsept, men passer uanstrengt godt sammen. Tørsten etter Kevin Morby er ikke helt slukket, og vi gleder oss allerede til hva den syvende platen kommer med.


Kevin Morbys Facebookside
Kevin Morbys Instagramprofil
Sundowner på Spotify