Det er fire år siden post-hardcore-bandet Touché Amoré slapp sitt siste studioalbum (med unntak av re-innspillingen av debutalbumet, Dead Horse X, som kom i fjor). Nå er de klare med sin femte fullengder, Lament, en ren godtepose av en plate for musikkhungrige musikkfans in 2020.

Deres forrige album, Stage Four, var en plate som fungerte både som hyllest og som et utløp for sorg for vokalist Jeremy Bolm, som mistet moren sin til kreft to år tidligere. Den var brutalt rå og sår, et regelrett smertebrøl. Nå, fire år senere, forsøker han gjennom albumet Lament å se fremover, å finne håp og lys mellom alle lagene av sorg som fortsatt i aller høyeste grad er til stede. Det som begynte som en kjærlighetserklæring til forloveden ble noe veldig mye større og mer omfattende; et rop om fremtid, takknemlighet og trass. Dette kommer til uttrykk allerede i åpningssporet Come heroine, hvor han til triumferende bakgrunnstoner uttrykker sin takknemlighet til de som sto ham bi i sorgen: “You brought me in / You took to me / And reversed the atrophy / Did so unknowingly /Now I’m undone”

Den samme trassige kampen opp mot lyset og livet skimter man i Reminder, en energisk - dog overraskende melodisk - knyttneve rettet mot eget ansikt, hvor Bolm i et øyeblikk av selvinnsikt innser at han er sin egen verste fiende når det gjelder å se det gode og positive rundt seg heller enn å grave seg ned “I need reminders of the?love I have / I need reminders good or bad /I tilt my chin up in photographs /A subtle way to reinvent the past” gauler han, og ender låta med det litt skremte, men håpefulle, spørsmålet “Is there a way to feel free / Without being someone else?”.



“Lament” er produsert av Ross Robinson, mannen sies å egenhendig ha oppdaget band som Slipknot og KoRn, og som har jobbet med tyngre band som Sepultura og Machine Head. Dette har gitt skiva et litt annerledes sound enn man er vant til fra Touché Amoré, men absolutt ikke på en negativ måte. Derimot har det heller hjulpet dem å fange råskapen man opplever fra bandet live, med energien og intensiteten som vanligvis er vanskelig å fange på plate intakt. Soundet er fyldig, luftig og balansert. Detaljene - som lett kan forsvinne i grumsete post-hardcore utgivelser, står frem klare og tydelige, og gjør det spennende å lytte til albumet gjentatte ganger.

Det finnes også øyeblikk som ligger nærmere pop enn det man er vant til fra denne kanten, som på Limelight hvor bandet har fått tekst- og vokalhjelp fra Andy Hull, kjent fra Manchester Orchestra. Dette tilfører låta en nesten overraskende fin ekstra dimensjon og en flott kontrast til Bolms raspende growl. En annen låt som skiller seg ut er A Broadcast; det nærmeste man kommer en ballade i Touché Amoré-land. Her får man overraskende nok servert pedal steelgitar og vokal som nærmer seg slam-poetry mer enn post-hardcorevokal.

Men den rå sorgen, sammen med det sta og trassige håpet er hovednerven i plata, med flere direkte referanser til morens død: “Pin a pink ribbon on to join the pain brigade / Our numbers are impressive, I’m afraid” synger han på et av skivas høydepunkt I’ll Be Your Host.

Avslutningslåta A Forecast er et bunnløst ærlig brev til omverdenen, til venner som viste seg å ikke være venner når det virkelig gjaldt og, som han sarkastisk synger: “Det er jo ikke som om jeg skrev tekster som detaljert forklarte hva jeg gikk gjennom”. Her får også familiemedlemmer med Trump-sympatier gjennomgå, og han noterer at de er like døde for ham som familiemedlemmer som er døde av kreft. Men håpet spirer trassig også her: "But that's the way it goes, I’ve healed more than suffered.”