På mange måter er Honey den perfekte åpningslåten på Ane Bruns nye album After the Great Storm. Med et opptak av stemmen til en 18-19 år gammel Ane, som den gang da ble sendt som lydbrev til en brevvenn, som teller «en-to-tre-fir» går vi rett inn i en helt fantastisk vakker og fengende låt i trip-hop-landskap. Den bare drar deg inn i albumet.

På den annen side: Låten slutter med at Ane ønsker «ha det bra», og med en ordløs vokallinje som ender sangen ville dette vært helt glimrende å avslutte albumet med. For de som skjønner norsk, i hvert fall.

Men dette er pirk. For Ane fortsetter sin musikalske utvikling på sitt første album med nytt materiale på fem år. Det føles ikke som om det er fem år, for Ane har en spesiell evne til å holde seg synlig. Enten i form av coveralbum, live-plater, konserter (som den fantastiske på Moldejazz i år) og med at musikken dukker opp overalt på tv, i film og ulike former for innsamlings- og andre aksjoner.

Honey er ikke fullt så elektronisk som tittellåten er. På den er det nesten som man tror Röyksopp har vært på besøk (sjekk synth-linjen som starter låten og går i bakgrunnen) og med strykerne er det nesten som vi er i produsent Nelle Hooper (Björk, Massive Attack, Madonna m/fl.) sitt landskap fra midten av 90-tallet. Og teksten er et studium verdig for oss som har gått gjennom tunge perioder av livet, og så kommet styrket ut av dem etterpå. Jeg får frysninger bare ved å tenke på dette, som er et tilnærmet mesterverk av en låt

Don’t Run and Hide er en av flere av de låtene fra dette albumet som har vært utgitt i små drypp som digitale singler. Og den er et hyggelig gjenhør. Det elektroniske lydbildet fortsetter med nydelige vokalharmonier, spesielt på refrenget.



Crumbs er antagelig den mest rett-fram-poplåten her, selv om det mest fengende refrenget («I want in») ikke kommer før helt mot slutten av albumet. Produksjonen lager flott lydbilde med enda flere herlige vokalharmonier (Jennie Abrahamson og Linnea Olsson er med på albumet), og det er her vi hører mest av at hun bruker hele fem trommeslagere på albumet. De er ellers litt fraværende (om ikke produksjonen da har prosessert dem slik at de høres elektroniske ut).

Feeling Like I Wanna Cry var låten som da den kom ut tidligere i år gjorde meg overbevist om at vi stod overfor nok en strålende plate fra Ane Brun. Det er mye strykere på platen, og de gjør seg også gjeldende her, spesielt celloen.

På Take Hold of Me er vi over nok en gang over i Röyksopp-land, med EDM-aktige lyder som fader ut og inn bak vokalen. Slik har du ikke hørt Ane før, annet i en av de mange EDM- og elektronika-remiksene av låtene hennes (det er en egen spilleliste på Spotify for dem). Dette er låten jeg ikke helt klarer å gå videre fra når den er ferdig. Jeg klikker på tilbake-knappen og hører den minst en gang til før jeg fortsetter til Fingerprints.

Den låten begynner svært konvensjonelt med handclaps og en bassgang som leder oss over i soul-verden, godt hjulpet av måten Ane Brun synger den på. Men den utvikler seg etter hvert. Også her kommer strykerne inn, og det er flere lag med vokal. Og for en tekst da! Om savn og de som har falt fra som har satt sine spor (fingeravtrykk) på deg. Det er altså noen norske artister som klarer å skrive ikke-imbesile engelske tekster. Dette er så fiiihiiiiint!

På The Waiting er vi over i Björk-landskapet der hun var på Post, ispedd litt Tangerine Dream-aktige sequencer-linjer som hives inn i bakgrunnen. Låten bygges sakte opp og det lesses på med en vegg av lyd mot slutten, og det er skikkelig engasjerende. Jeg ser for meg at dette må bli et heftig øyeblikk på konsertene.

Albumet avsluttes med We Need a Mother som er fullstendig over i elektronika-ala-1997-land. Det er mye prosesserte lyder og instrumenter, og spesielt strykerarrangementet er likt det mange band på den tiden holdt på med. Likevel har låten noe tidløst over seg, ikke minst er teksten høyaktuell, og refrenget er perfekt. Og vips, så slutter albumet helt brått. Og jeg blir sittende å tenke: – Nå skal jeg høre det en gang til.



Mye har vært sagt og skrevet, ikke minst av Ane selv, om at dette er et album som er inspirert av farens død, måten hun forsonet seg med Lupus-sykdommen sin på, covid-19, verdenssituasjonen og det å komme ut av mørke stunder, så jeg skal ikke dvele så mye ved det.

For det er opp til deg hva du vil la dette albumet bety for deg. Men en ting er sikkert: Sammen med medprodusentene Martin Hederos (som også har vært med å skrive flere av låtene) og Anton Sundell har Ane laget et album som bønnfaller om å bli lyttet til. Og det burde du, for det er et mesterverk!

PS! Bare en måned til neste album fra Ane!