Camille Yarbrough ble født i 1938 og vokste opp i Chicago. I over 60 år har hun vært aktiv musiker, skuespiller, forfatter, TV-produsent og aktivist. Hun har vunnet priser, fått utmerkelser og oppnådd legendestatus. At hennes debutskive fra 1975, The Iron Pot Cooker, får fornyet oppmerksomhet, er helt på sin plass.

Albumet er visstnok basert på ei teateroppsetning som Yarbrough gjorde alene tidlig på 70-tallet, og befinner seg innen sjangeren spoken word med tekster om blant anna borgerrettighetsbevegelsen i USA, den svarte befolkningas kamp for likestilling i det amerikanske samfunnet, og trua på respekt for hverandre som medmennesker. Yarbrough er både skarp, sint og sår i sine fremførelser, og sangene rammes inn av stemningsfull og rytmisk soul, blues, jazz og funk.

The Iron Pot Cooker er en svært interessant utgivelse på flere måter. De seks låtene har en varierende struktur og et glimrende samspill mellom tekst og musikk. Kombinasjonen mellom Yarbroughs snakkende, smått messende vokal, og instrumentbruken, som ligger og leker mest i bakgrunnen, men også i front når det trengs, er til tider svært gripende. Musikken underbygger tekstenes innhold, der særlig basspillet til James Benjamin er sentral. De dybe og melodiøse bassgangene danner sammen med de øvrige instrumentene et underlag for Yarbroughs narrativ, og er med på å både øke og roe intensiteten i ordene og setningene.

Hovedpersonens formidlingsevne har blitt omtalt som gatepoetisk og som tidlig inspirasjon til rap-vokal. Men også hennes politiske og humane prosjekt blir ansett som viktige bidrag i kampen mot ulikhet og fattigdom og for ytringsfrihet og likeverd. På dette albumet forenes Yarbroughs ideologiske lyrikk med et musikalsk bakteppe, og synliggjør kunstnerens betydning som artist og aktivist. Å lytte til The Iron Pot Cooker krever konsentrasjon. Dette er ikke bakgrunnsmusikk, men tvert imot låter man må ta inn. Da er det også vanskelig å sitte igjen uberørt etter å ha hørt Yarbroughs mektige beretninger.

Som lytter forstår man allerede i åpninga, But It Comes Out Mad, at dette er noe helt eget, hvordan musikken rører på seg og Yarbrough bygger opp vokalen, sukker lett, slipper alt løs. Ain't It A Lovely er en nydelig ballade og har en mer normal låtstruktur, funken melder seg i Can I Get A Witness?, før All Hid passe småhektisk runder av plata.

Den mest kjente låta på albumet er Take Yo´ Praise, som Fatboy Slim sampla vokalen på i Praise You fra hans andre album, You've Come a Long Way, Baby (1999). Dette er en knallgod funky soullåt som åpner a capella med:

We've come a long long way together
Through the hard times and the good
I have to celebrate you baby
I have to praise you like I should

Hovedsporet er likevel Dream-Panic-Sonny Boy The Rip-Off Man - Little Sally The Super Sex Star (Taking Care Of Business). En umulig tittel å huske, og heller ingen låt det er enkelt å skulle forklare i detalj. Det som uansett er sikkert er at den skildrer en enorm innlevelse gjennom samtlige 14 minutter, som en slags prog-jazz-fortelling der Yarbrough og musikerne veksler mellom ulike følelser og skaper en poetisk musikalsk kraft som tar bolig i lytteren.

Den klassiske Vanguard-utgivelsen er 45 år etter utgivelse tilgjengelig som remastra vinyl for første gang. Riktignok i begrensa opplag, men fortvil ikke, den finnes også i strømmekanaler. Med en relansering er det å håpe at albumet finner veien til flere lyttere. Nå er det en passende anledning til å la seg engasjere av Yarbroughs solide debut, som jo tematisk fortsatt er høyaktuell og kan fungere som en tilstandsrapport av en verden som dessverre også eksisterer den dag i dag.





Kilder:
camilleyarbrough.com
wikipedia.org
allmusic.com