Det er ikke en gang en måned siden jeg sist skrev anmeldelse av et Ane Brun-album. Da kom hennes første album på fem år med nytt materiale, og det ble kjapt klart for meg at dette fort kom til å bli et av årets beste album.

How the Beauty Holds the Hand of Sorrow skiller seg svært mye fra After the Great Storm. Mens den sistnevnte viste at Ane Brun fortsetter sin utvikling som artist, er det nye albumet mer slik vi har hørt Ane før. Men ikke helt.

Presseskrivet som følger med albumet nevner at dette er mer Ane ala tidlig 2000-tall, men jeg er ikke helt enig. Det er ikke Hey Ho my Lover Will Go, med en litt innesluttet Ane, knapt nok akkompagnert av et akustisk lydbilde. Da er albumet mer i den stilen hun har hatt i mer rolige øyeblikk på de tre siste albumene. Og det er også litt mer av det symfoniske landskapet hun har vært i, både på konserter og på cover-albumet Leave Me Breathless.

Jeg var en av de heldige som fikk sett en av konsertene hun holdt på Moldjeazz i sommer, og jeg kjenner igjen flere av låtene derfra. I tillegg kom et par av dem ut som digitale singler i vinter og i vår. Gåsehuden og tårene jeg hadde i øynene på låter som Closer og Song for Thrill and Tom er der fortsatt i fullt monn, slik de var i Molde i juli.

Spesielt Closer er vakker, med kun piano og nydelig vokal med masse klang. Song for Thrill and Tom er albumets beste spor. Vokalarrangementene er i det landskapet som Stina Nordenstam var på i And She Closed Her Eyes, og den lette valsetakten med harpeplukking gjør at låten også er overraskende fengende.



Meet you at the Delta er det sporet som mest minner meg om Ane Brun ala tidlig 2000-tall, med bare akustisk gitar. Men hjelpes som stemmen har vokst siden den gang.

Trust er en av sangene som faktisk kunne gått inn på forrige albumet, for her kommer det plutselig trommer, bass og mektige synth-landskap i bakgrunnen. Men jeg er glad for den er med her, for den tar et lite brudd med de foregående låtene, og kveler frykten som vokser i meg om at dette begynner å bli monotont.

Gentle Wind of Gratitude er en majestetisk låt. Og sammen med en mannsstemme som korer og mer strykere og trommer er dette en ballade som jeg tror Neil Tennant i Pet Shop Boys ville ønsket at han hadde skrevet, om han hadde akustiske instrumenter til rådighet.

Breaking the Surface høres på overflaten ut som noe Ane kunne gjort på Spending Time with Morgan, men også her er det koring og små triks som kun den mer modne Ane kunnet komme opp med.

Sammen med Dustin O’Halloran får vi mer piano og strykere på Lose My Way, og akkurat i det jeg tenker at det begynner å bli nok fylles det på med mer prosessert lyd og enda mer nydelige vokallinjer. Gåsehud igjen.

Albumet avsluttes med en pianoversjon av singelen Don’t Run And Hide, som var med på albumet sist måned. Her har vi gått fra drivende rytmer og elektronika, til kun Ane og piano. Jeg har sett andre anmeldere mene at albumet kunne klart seg uten denne, men for meg som opplevde Ane og Marthe Eberson i duett på denne under Moldejazz er det perfekt, og en vakker påminnelse.

Personlig holder jeg albumet som kom i oktober et hestehode eller to foran dette, men jeg har en viss anelse om at også denne platen blir en stayer på min platespiller utover vinteren.