Mye har endret seg i verden fra januar 2020 til januar 2021. På overflaten kan det virke som om tiden har stått stille for det kanadiske bandet Kiwi Jr. Ved første gjennomlytting virker deres nye album «Cooler Returns» som en blåkopi av fjorårets «Football Money,» med mer av den samme fengende Indie-rocken. Hvis man hører mer nøye etter, er det imidlertid tydelig at Kiwi Jr virkelig har vokst på året som er gått.

Debutalbumet «Football Money,» som ble sluppet i januar i fjor, er et melodisk Indie-album som står i gjeld til Camper van Beethoven musikalsk, og ikke minst tekstlig. Det byr på gode hooks, og tekstene er fylt til randen av populærkulturelle referanser, levert med en kjølig, ironisk distanse. Like fullt var den underliggende entusiasmen aldri vanskelig å spore, og det ferdige resultatet virket mest å være en hyllest til Pavements tekstlige univers, om aldri så ektefølt og sjarmerende uskyldig. Derfor hadde bandet ofte vanskelig for å definere seg selv på sine egne premisser.

I så måte er det tydelig at Kiwi Jr har vokst på året som er gått. De insulære populærkulturelle referansene på debuten kunne tidvis bli for mye av det gode, og vitnet om et band som fortsatt holdt på å utvikle sin egen stil. På oppfølgeren står de i langt større grad på egne bein. «Domino,» og åpningslåten «Tyler» er langt mer personlige enn noe av det som er å finne på debuten. Samtidig ivaretar de den språklige underfundigheten, som foruten de sterke melodiene var det beste aspektet ved debuten.

Albumet er fullt av gode tekstlinjer. Av og til er de vittige, som i «They are being censored, as they just can’t stand us. I can barely stand to be stood up here at all,” fra “Guilty Party.” Av og til er de betydningsfulle, som i «If the cover up is worse than the crime, let them find out on their own,” fra “Omaha.” På sitt beste er de begge deler. “You take a photo of the CN Tower. You take another of the Honest Ed’s sign, while I take photos of your photos, and they really move people I know online,” går en av de beste, fra “Undecided Voters.”

Også musikalsk har bandet bygget videre på det de gjorde på debuten, og dessuten hentet inn flere referansepunkter. Det grunnleggende lydbildet er i stor grad det samme, om noe mer akustisk, men «Cooler Returns» har mer av 60-tallet i seg enn forgjengeren. «Undecided Voters» har mye til felles med Folk Rock anno 1966, mens «Tyler» og «Domino» er mer psykedeliske, både i melodiføring og i produksjon.

«Cooler Returns» gir oss et band som har perfeksjonert sin estetikk. Musikken er skarpere og tar av flere genre, uten å miste det som gjør Kiwi Jr til Kiwi Jr, eller opplevelsen av å høre på et helhetlig album. Moderasjonen i populærkulturelle referanser gjør at man ikke blir distrahert fra bandets språklige underfundighet, og et vidd som er enda skarpere enn før. Følgelig er dette en meget imponerende plate.