Da Skambankt annonserte sitt forrige album i 2019, ble det kanskje en overraskelse for mange fans. Gjennom sin tittel var «1994» en hentydning til året da bandet ble stiftet. Det signaliserte også på flere måter en slags nyetablering. Det var et album der Skambankt spilte inn nye versjoner av sine klassiske låter, og også første gang man fikk et akustisk album fra det ellers så hardtslående bandet.

Da Skambankt returnerte på fredag, var det med et større lydbilde enn på forgjengeren. De har ikke gått tilbake til den tunge lyden fra «Hardt regn», der låter som «O dessverre» røsket tak i lytteren med et nådeløst, stakkato riff og massive trommer. I stedet er «Jærtegn» nærmest for et moderne Americana-album å regne.

Instrumentelt er dette et godt og interessant album. Åpningslåten «Hadde eg bare visst» domineres av piano og strykere. Andre steder er det tegn til synth, keyboard, blåsere, og til og med en cembalo, som gir en positiv overraskelse på de to singlene.

Mye av det som gjør lydbildet bra annulleres imidlertid av den oppklangede produksjonen. Daniel Lanois oppnådde en mystisk, nærmest hypnotisk stemning med denne produksjonsformen da han i 1989 benyttet den på Bob Dylans «Oh Mercy.»



Skambankt lykkes oftere enn de fleste. Den Countryfiserte nyinnspillingen av «Bak låste dører» og singelen «10/10», med sine koringer som kan rette tankene mot «Because» av The Beatles, er gode eksempler. Andre steder er resultatene derimot mer ujevne, og albumet blir snarere ensformig enn stemningsfullt, selv så stor variasjon det er i instrumenteringen.

I tiden som er gått siden akustiske «1994», er vokalist Terje Røthing tilsynelatende blitt mer komfortabel med å synge innen andre stiler enn bare Hardrock. Trass at musikken fremdeles er forholdsvis rolig, gjør det at tekstene får større effekt enn på forgjengeren. Det er ikke utelukkende positivt. Låter som «Anonyme hatere» hadde kanskje livets rett i 2007, da 4Chans trollekampanjer fortsatt var et relativt nytt fenomen, men i 2021 fremstår det mest selvhøytidelig og banalt, og man kan lure på hvorfor bandet valgte å spille den inn på nytt.

Andre låter kler derimot nyinnspillingen godt. «For en evighet», som i originalens musikalske drakt var fylt med desperasjon og selvforakt, blir på «Jærtegn» mer resignert. Det er en både god og interessant fortolkning, som viser hvor stor innflytelse det musikalske faktisk kan ha på hvordan man oppfatter tekster. Den tidligere nevnte «Bak låste dører» er faktisk å foretrekke i den nye versjonen.

Også hva de helt ferske låtene gjelder er resultatene varierende. Åpningslåten «Hadde eg bare visst» er et oppgitt oppgjør med en opportunistisk spyttslikker. Pianoballaden er skrevet i etterpåklokskapens lys, og er reflekterende og nyansert. Det samme kan ikke sies om «En av en million» eller «En skjebne som slår», som er fylt til randen av melodramatiske vendinger.

«Jærtegn» er en svært ujevn plate. På sitt beste bærer spennende instrumentering og stemningsfull produksjon frem reflekterende, søkende og nyanserte tekster. På sitt verste er den melodramatisk og overprodusert.