Til jul i 1987 fikk jeg av min eldre fetter en mikstape med tittelen: Piggtråd musikk! I håp om å få sin yngre slektning inn på et nytt musikalsk spor, hadde han satt sammen en C60-kassett med en overvekt av hard rock- og metallåter. En av låtene var Creeping Death fra Metallicas andre album, Ride The Lightning (1984). Den gjorde et enormt inntrykk. Det var som å bli rista ut av barndommen og kasta hodestups inn i ungdomstida et par år før skjema.

I kjølvannet av denne skjellsettende opplevelsen fikk jeg snoke i platehylla hans hjemme. Der kunne jeg sluke hele Ride The Lightning, pluss Metallicas debutalbum Kill ´Em All fra 1983 og bandets da foreløpige siste albumutgivelse, Master Of Puppets (1986). Tålmodig lot min fetter meg sitte der i timevis for å lytte på disse albumene, og velvillig ga han meg tillatelse til å lage mine egne mikser fra platesamlinga si. Samtidig fikk jeg en rask innføring i den begrensa fakta om bandet og medlemmene som han hadde opparbeida seg: James Hetfield het han som sang og spilte rytmegitar, bassisten Cliff Burton hadde dødd i en trafikkulykke i Sverige høsten 1986, trommisen Lars Ulrich var opprinnelig fra Danmark og hadde visstnok vært en talentfull tennisspiller, og sologitaristen Kirk Hammett, som hadde starta et band som het Exodus, hadde tatt over for en som het Dave Mustaine og som nå hadde et eget band han kalte Megadeth.

En ny identitet oppstod med denne mikstapen. Boyband-plakater ble revet ned, og bilder av langhåra og sortkledde menn klistra opp. Dongerijakka og seilerskoa ble bytta ut med skinnjakke og basketsko, og piggsveisen ble nedkjempa av stadig lengre hår. Så da …And Justice For All kom ut i 1988, hadde jeg blitt en selvstendig Metallica-fan og kunne kjøpe vinylutgaven av albumet selv. Min fetter kunne stolt krysse av for oppdrag utført.



Da kvartetten tre år senere slapp sitt femte studioalbum, omtalt som The Black Album, var derimot metal-attituden begynt å vakle. Nye inspirasjonskilder hadde dukka opp, videregående skole lå rundt neste sving og ei ny tid var i emning. Jeg kjøpte likevel plata, men kanskje var det mer av nysgjerrighet enn forhåpninger til hva de ´gamle´ heltene kunne levere såpass lang tid etter forrige utgivelse. Det hadde jo kommet små drypp om at det nye Metallica-albumet skulle være annerledes, og særlig sammenligna med forgjengeren. Ulrich hadde uttalt noe om en enklere tilnærming, Hetfield om en mer livefeeling. Sammen hadde de skrevet de fleste låtene, men med enkelte bidrag fra Hammett og Jason Newsted, bassisten som tok over for Burton, men var bortimot usynlig på den ferdige miksen av …And Justice For All. Bandet hadde også jobba med en ny produsent, Bob Rock, som blant anna hadde produsert Mötley Crües bestselger fra 1989, Dr. Feelgood. Albumet fortjente i det minste en sjanse.

Enter Sandman, med det relativt enkle rockeriffet og den høvelige streite beaten, var en overraskende åpning, og The Unforgiven og Nothing Else Matters fremstod som gjennomførte ballader og med mer personlige tekster fra Hetfield. Sad But True og Wherever I May Roam hadde glimt av gammel storhet i seg, men alt i alt var det ingen tvil om at denne plata hadde en anna tøtsj enn de tidligere platene. Saktere, ryddigere, mindre avansert. Gode og jevnt over kortere låter, en mykere produksjon. Det var noe forfriskende over det hele.

En usikkerhet oppstod i det småforvirra tenåringssinnet. Var det egentlig ønskelig med en frisert utgave av Metallica? Ble det ikke enklere å si takk for følget så langt, men det er på tide å komme seg videre dersom de var akkurat som før? Denne litt kløende tvilen skulle imidlertid snart forsvinne, for kort tid etter skolestart i 1991 tok grønsjen, anført av Pearl Jam og Nirvana, over som soundtrack for store deler av min ungdomsgenerasjon. Hetfield og Ulrich havna i skyggen til våre nye idoler - Eddie Vedder og Kurt Cobain - og den trange sorte stilen ble erstatta med fargerike flanellskjorter og Dr. Martens-sko.

Grønsjbølgen, som sveipa over land og strand tidlig på 90-tallet, klarte imidlertid ikke å dra The Black Album med seg i dragsuget. Tvert imot. Albumet holdt stand mot alle nye trender. Det ble en gedigen kommersiell suksess, fikk svært gode kritikker av musikkskribenter og toppa listene i flere land. Singlene ble store hits, musikkvideoene fikk heftig rotering på MTV og den påfølgende turneen samla enorme folkemengder. Nye Metallica, noen steg bort fra thrash metal-sjangeren, gjorde bandet mer spiselig for en bredere fanskare verden over. De mista kanskje noen av de hardbarka 80-tallssupporterne, men skaffa seg samtidig et større nedslagsfelt. The Black Album fornya Metallicas karriere, og har solgt over 30 millioner eksemplarer på verdensbasis, over 16 millioner bare i USA.

På samme tid som Metallica ble verdens største band, ble de altså avglemt i min omgangskrets. Dårlig timing, kan du si, men påvirkninga fra grønsjen hadde tilnærma samme styrke som mikstapen Piggtråd musikk hadde hatt fem år tidligere. En kraft som på det tidspunktet var vanskelig å ignorere. Metallica og jeg ble aldri like gode venner som vi en gang var, men det hender jeg henter fram de klassiske øyeblikkene, inkludert det sorte albumet som jeg nå med sikkerhet kan si at jeg liker. Gratulerer med 30, kompis!