Folk er egentlig en smått paradoksal musikkform. På sett og vis er det en av de til enhver tid mest aktuelle, siden den bestandig har vært knyttet til samfunnskritikk og sosial bevissthet. Samtidig er den også en av de mest konservative. Det stemmer ikke, som myten skal ha det til, at Pete Seeger kuttet strømledningen med en øks da Bob Dylan inntok The Newport Folk Festival med et elektrisk band i 1965. I likhet med kritikken Dylan faktisk mottok da han året før for alvor begynte å skrive personlig, heller enn politisk, viser det derimot hvor skeptisk Folk-purister kan være til forandring. Det er også derfor tradisjonell Folk tidvis er blitt stigmatisert som gammel musikk uten virkelig mening i samtiden.

På sitt nye album «Gestalt» befinner Ryan Sambol seg i brytningen mellom det gamle og det nye. For det meste er låtene kun bestående av vokal og akustisk gitar, og det er noe tydelig gammelmodig over produksjonen. På låter som «Different Sky» hører man svak bakgrunnsstøy som bringer assosiasjoner til gammel Blues, mens vokalen på «Approaching Storm Dog Blues» har en ekkoeffekt som får den til å høres ut som om den stammer fra en 50-talls-innspilling på Sun.



Det kan virke nærliggende å tenke at disse valgene er påtatt i et album fra 2021. Hvis alt Sambol gjorde hadde vært like tilbakeskuende, kunne jeg fort sagt meg enig. Musikalsk sett har dette imidlertid mer til felles med Will Oldham enn med Leadbelly. På åpningslåten «You’re Still Loveable to Someone» er også produksjonen mer moderne, med en sløy Trip Hop-beat og John Cale-aktige strykere, som bygger seg gradvis opp som på «Heroin», og får Sambols repetering av tittelstrofen til å låte stadig mindre overbevist.

Tekstene er også alt annet enn tradisjonstro Folk. De er korte og springende. Tidvis er de bare oppstykkede fragmenter av tanker, som i «Things To Be Doing», der de første to av de totalt elleve linjene er «What martyr was worth it? And then I thought, bums Lose a lot.» Dette lyriske valget og låtenes generelt korte lengde er kanskje mer en kommentar til overfloden av fragmentert informasjon i de sosiale mediers tidsalder enn en hyllest til etterkrigstidens modernistiske poesi.

Andre steder kommenteres dette mer konkret. I «Just Like Golden Hours» crooner Sambol at “We met in the comments of one of our favorite singer’s songs”, rett inn I øret ditt som en sjøsyk Stephin Merritt. Det er en låt om hvordan det er enklere å kommunisere nå enn tidligere, men samtidig om hvordan mengden som kommuniseres gjør det vanskeligere å finne mening til de grader at «I forgot we’re in love.»

Dette lyriske aspektet og den mer moderne melodiføringen gjør at produksjonen fremstår som et bevisst valg, og ikke som en etterligning av gamle helter. Den er trang og intim, som om platen er spilt inn i et kott, og understreker dermed poenget om at en forenklet informasjonsflyt kanskje har gjort oss mer, snarere enn mindre, ensomme. "Gestalt" er et sterkt og høyst dagsaktuelt Folk-album.