Allerede før jeg leste presseskrivet fra plateselskapet, gikk tankene mine til Siouxsie and the Banshees da jeg satte i gang Annette Gils nyeste soloalbum, Teenage Rage. Men det er også en del Bowie her. Kanskje ikke så rart når hun er fast medlem i Bowie-hyllestbandet The Goone Squad, sammen med Espen Beranek Holm, Anders Baasmo Christiansen og Håvard Bakke.

Ta åpningslåten Top of the Hill, for eksempel. Perkusjonen, melodilinjen og syngemåten på versene og det perfekte refrenget, som kommer inn akkurat når det skal, er pur Bowie i stil. Langt i fra noe plagiat, men det er noe jeg levende kan se for meg at Bowie kunne ha skrevet.

Gil har også vært frontfigur i bandet Seven, som fikk mye omtale i sin tid, men hun har gått til de virkelig store musikalske høydene i sin solokarriere. Hun har nemlig skikkelig teft for å skrive melodier. I Need the Storm er en herlig radiovennlig låt, med nydelige vokalharmonier og herlige analoge synthlyder som krydrer låten, mens et crescendo av trommer bygger seg opp til refrenget. Det er noe Shakespears Sister og tidlig 90-tall over det.

Albumet handler om å vokse opp, og det høres i tekstene, som framføres uten den irriterende norske aksenten alt for mange norske vokalister har når de tror de behersker engelsk uttale. Det er også svært variert musikalsk, og hun bruker stemmen på en rekke ulike måter som er med på å forsterke det inntrykket, samtidig som det ikke høres ut som et samlealbum med vilkårlige låter. Det flyter!

Med New Girl in Town er vi nesten over i country og roots-verden (på den bra måten, ikke på den kjipe «dette ville musikkbladet Beat ha elsket i 1994»-måten). På Oblivion hopper vi tilbake til 80-tallet og er over i et slags landskap hvor Blondie møter Siouxsie sine Banshees. Det er en «oj, lå jeg i 120 km/t på E6 nå?»-låt. Rett og slett herlig.



På Little Sister får vi en slags indie power-ballade som er fascinerende, i tillegg til å være nydelig vakker. Her får Gil vist sitt store stemmeregister på ulike måter. Det samme kan i høyeste grad sies om Daddy’s Girl, men her er vi over i et akustisk landskap med vokalharmonier.

Slik går albumet slag i slag. Litt 90-talls, litt 80-talls, litt Blondie, litt Siouxsie, litt analog synth, litt akustisk, masse fin sang og ikke minst: Knallbra låter med refrenger som sitter! Eksempel? Generation CD.

Og om ikke Lady Gugu (jada, vi snakker her om en dame som kalte forrige soloalbum for Comfortably Young, så referansene er på plass) blir en vinner på konsertscenen når sånn blir lov igjen, skal jeg spise minst en brødskive med multer. Hint: jeg liker ikke multer.

Men jeg liker virkelig Teenage Rage! Så løp og kjøp! Eller strøm!