I løpet av de 16 årene som er gått siden Clap Your Hands Say Yeah slapp sitt debutalbum, er besetningen blitt stadig mer redusert. I 2012 forlot både Robbie Guertin og brødrene Sargent bandet. To år senere fulgte Sean Greenhalgh etter. Siden den gang har Alec Ounsworth vært prosjektets eneste medlem.

«The Tourist» fra 2017 bar i stor grad preg av å være et enmannsforetak. Det var et nokså digitalisert album, preget av synthesizers og trommemaskiner, og med backingvokaler som tydelig var Ounsworths egne. På oppfølgeren har han gått i stikk motsatt retning, og laget et ganske orkestrert album, der brorparten av låtene er arrangert for strykere. Det er ikke det eneste aspektet som gjør «New Fragility» til et utypisk Clap Your Hands Say Yeah-album.




På sine tidlige utgivelser tok bandet ingredienser fra et vidt spekter av inspirasjonskilder, og blandet dem sammen til en egenartet, nokså frenetisk form for Indie. Det er ikke tilfellet på «New Fragility.» Rolige pianoballader som «D, Forgiven» og den noe Guy Clark-aktige «Mirror Song», avveksles av låter i et bedagelig gangtempo. Bare på åpningslåten «Hesitating Nation» nærmer vi oss den heseblesende energien bandet tidligere har lagt for dagen, men selv ikke der oppnår Ounsworth den musikalske driven fans vil huske fra tiden da Clap Your Hands Say Yeah fortsatt var et fullsatt band. I motsetning er «New Fragility» kan hende både det mest konvensjonelle, og det musikalsk roligste albumet Clap Your Hands Say Yeah foreløpig har satt sitt navn på. Det gjør svært lite når låtene både har så sterke melodier og arrangementer, men det mer innfløkte musikalske uttrykket står på sett og vis i kontrast til tekstene.

Riktig nok har det alltid vært et samfunnsbevisst element i Ounsworths tekster. På debutens «Upon This Tidal Wave of Young Blood» kritiserte han amerikanske mediers glorifisering av de unge soldatene som ble sendt til Irak. Låten signaliserte at det i bunn og grunn var et meningsløst oppdrag som risikerte liv, bare for å verne publikum der hjemme fra frykten av en trussel som viste seg å ikke en gang være reell. Som om ikke det var nok, ble dette koblet sammen med den psykologiske påkjenningen det er å være barnestjerne i en kjendisfiksert kultur, og fremlagt på en velartikulert og poetisk måte.




Samtidig er «New Fragility» det desidert mest politiske albumet Ounsworth har levert til dags dato. Her er det derimot ingenting som kan måle seg med den overnevnte tekstlige kompleksiteten. Låtene er snarere overtydelige om hva de handler om. «An American massacre in Southern California», forklarer Ounsworth eksempelvis i “Thousand Oaks.” For sin del gir åpningslåten «Hesitating Nation» en statusrapport om hvordan religionens og storkapitalens lakkeier utbytter menigmann i det amerikanske samfunnet. For eksempel beklager han seg over at «Holidays are working days to us now.»

De politiske tekstene er i det hele tatt mer direkte og konstaterende, og kombinert med musikken gir det albumet en resignert utstråling. Selv på «Where They Perform Miracles» som er en nokså forhåpningsfull tekst, undergraves dette aspektet av den vemodige melodien. Selv om musikken både gir denne effekten, og virker såpass gjennomarbeidet at den sannsynligvis er ment å gjøre det, er der noe spontant og ektefølt over tekstenes raseri. Da er ikke poetiske vendinger en nødvendighet, og kanskje viser Ounsworths evne til fortsatt å bli så engasjert at det likevel ikke ser så mørkt ut som dette albumet skal ha det til.