
Ole Kirkeng
Rocking Chair EP
Nesten fullklaff fra talentfull norskamericana-artist
26-åringen fra Oslo var lenge et ubeskrevet blad i Norge, ettersom han har bodd flere år i USA som student og turnébassist (for selveste Molly Tuttle og Courtney Marie Andrews). Han lanserte en digital EP i 2018, Peoples and Places, som ikke gjorde særlig inntrykk.
Delvis takket være en viss pandemi måtte han flytte til Norge. Her fikk han kontrakt med Die With Your Boots On Records. Like overbevist av hans talent ble vi som så Ole Kirkeng live i fjor. Han har et spesielt nærvær på scenen, varierte låter som ofte er stemningsfulle, og han er like god på gitar som piano. Dessuten har han en vakker, lys stemme som får meg til å tenke på Nick Drake.
I fjor høst kom første single fra tolvtommeren/ep-en Rocking Chair. Selv ble jeg litt skuffet over Double Shift, som åpner plata. Dette er streit, fengende poprock uten særpreg.
Heldigvis er de tre andre låtene glimrende! Phantom Tears er en stemningsfull americana-ballade som langsomt bygger seg opp. Nydelig lydbilde med munnspill, banjo og steelgitar. Magien fortsetter på den lavmælte balladen Rocking Chair, som byr på akustisk gitar og mer munnspill og steel.
Aller best er Alone With My Phone, som ble lansert på single i januar. Dette er en av de beste norske låtene jeg har hørt på lenge! En gåsehudframkallende pianoballade med strykere, lang steelgitarsolo og tekst som det er lett å kjenne seg igjen i.
Jeg ser fram til Ole Kirkengs album. På denne tolvtommeren treffer han godt på tre låter. Releasekonserten er 24. mars på South i Oslo.
Delvis takket være en viss pandemi måtte han flytte til Norge. Her fikk han kontrakt med Die With Your Boots On Records. Like overbevist av hans talent ble vi som så Ole Kirkeng live i fjor. Han har et spesielt nærvær på scenen, varierte låter som ofte er stemningsfulle, og han er like god på gitar som piano. Dessuten har han en vakker, lys stemme som får meg til å tenke på Nick Drake.
I fjor høst kom første single fra tolvtommeren/ep-en Rocking Chair. Selv ble jeg litt skuffet over Double Shift, som åpner plata. Dette er streit, fengende poprock uten særpreg.
Heldigvis er de tre andre låtene glimrende! Phantom Tears er en stemningsfull americana-ballade som langsomt bygger seg opp. Nydelig lydbilde med munnspill, banjo og steelgitar. Magien fortsetter på den lavmælte balladen Rocking Chair, som byr på akustisk gitar og mer munnspill og steel.
Aller best er Alone With My Phone, som ble lansert på single i januar. Dette er en av de beste norske låtene jeg har hørt på lenge! En gåsehudframkallende pianoballade med strykere, lang steelgitarsolo og tekst som det er lett å kjenne seg igjen i.
Jeg ser fram til Ole Kirkengs album. På denne tolvtommeren treffer han godt på tre låter. Releasekonserten er 24. mars på South i Oslo.
FLERE ANMELDELSER
Hilma Nikolaisen - Heritage
Etter to lovprisa rockealbum er no den nedstrippa og så godt som akustiske tredjeplata ute. Det har vorte ei unik og melankolsk plate. >>
The Hold Steady - Open Door Policy
Craig Finn og kompani holder stødig kurs i kjente musikalske farvann, men tekstene får dem i ubalanse. >>
Clap Your Hands Say Yeah - New Fragility
Alec Ounsworth blir mer politisk, og utvider sitt musikalske lydbilde. >>
Annette Gil - Teenage Rage
Glem Lady Gaga! Hils på Lady Gugu og alle de andre damene i Annette Gils univers! >>
Death By Unga Bunga - Heavy Male Insecurity
Ingenting er usikkert når det kommer til denne gjengen >>
Wig Wam - Never Say Die
Velkommen tilbake Wig Wam, vi visste det kanskje ikkje sjølve, men gud kor vi har savna dykk! >>