Siden debuten i 1993 har Tindersticks levert en rekke sterke album med stor bredde. De har evnet å tenke nytt, og de har våget å ufordre både seg selv og lytterne. Nottingham-bandet klarer det også på sitt 13. studioalbum, Distractions, selv om det totale bildet av utgivelsen kan virke en smule ensformig. Albumet, som utgis på City Slang, er mer nedstrippa enn tidligere, særlig sammenligna med forgjengeren No Treasure But Hope fra 2019.

Plata åpner med den over ti minutter lange låta Man Alone (Can't Stop the Fadin'). Ifølge vokalist Stuart Staples var den opprinnelig ment å vare i seks minutter, men resultatet føltes noe uforløst og bandet bestemte seg derfor for å gjøre låta nesten dobbel så lang. Frontmannen er samtidig ærlig på at låtprosessen var krevende og at dette er en av de mest utfordrende låtene bandet har komponert. Man Alone (Can't Stop the Fadin') er helt klart et høydepunkt på denne skiva. Den vokser for hver gjennomlytting og har en slags mediterende effekt på lytteren. Beaten er enkel, basspillet pulserende og vokalen gjentakende, messende.

Den spoken word-inspirerte I Imagine You er nedpå, har en sårhet i seg der Staples hviskende skildrer det dagligdagse, men også en statisk tilværelse, en tomhet, som om lysten til endring er uten kraft, mangler motivasjon.

And buys his paper in the morning
Hello Mrs Wilson
With his cat on his lap
He watches the TV
And he doesn't cry or get angry anymore
And he doesn't want to change the world anymore
Let it keep its own counsel

Tre av de syv låtene på Distractions er coverlåter. Tindersticks leverer godkjent og gjør mer nakne versjoner av Neil Youngs A Man Needs A Maid og Dory Previns Lady With The Braid, og en mykere, men fengende variant av You’ll Have To Scream Louder av Television Personalities.

På pianoballaden Tue-Moi fremfører Staples sin lyrikk på fransk. I et lanseringsintervju med Financial Times forteller han at låta handler om terrorangrepet på konsertstedet Bataclan i Paris i 2015. Tindersticks spilte på Bataclan for første gang i 1995 og Staples minnes godt følelsen av å stå på scenen der. Han er også tydelig på at da sangen begynte å ta form, så var det nødvendig å synge den på fransk for at den i dette hele tatt skulle bli noe av. Etter denne følsomme balladen får vi albumets siste spor, The Bough Bends, også det en rolig låt som i likhet med åpninga strekker seg i lengden.

Tindersticks nye album er gjenkjennelig. Stemninga, atmosfæren, er lik den man alltid får av høre på bandets musikk. Samtidig er Distractions spinklere i måten det instrumentale er satt sammen på rundt Staples stemme. Det fungerer godt, men som helhet sitter man igjen med en opplevelse av at albumet lider litt av mangel på variasjon, dynamikk og intensitet.



Følg bandet på Facebook