Tom Roger Aadland har kommet til album nummer ni i rekka. Aadland sier sjøl at låtene på Motgift mest av alt handler om sårbarhet. Man skjønner også hvorfor Aadland har tolket Dylan ved flere anledninger (Blod på spora og Blondt i blondt), for det er i den tradisjonen artisten fra Haugesund befinner seg i tekstmessig og til dels musikalsk.

Tekstmessig er dette solid. Små noveller og godt fortalte historier er det vi får servert. I April i 64 får vi sågar en liten selvbiografi hvor han referer til både Jokke og Vinje. Selv om det ikke akkurat når opp til Thåström sin Kort biografi med litet testamente, er det en tekst som viser hvilken habil ordsmed Tom Roger Aadland er.

Albumets førsteside får oss til å tenke på svensker som Ulf Lundell og Plura Jonsson (Eldkvarn). Det starter med den fine og rocka På veg til deg og fortsetter mer neddempet med Små sår med bl.a. pedal-steel-gitar fra Kjetil Steensnæs. En grei, men noe kjedelig låt hvor teksten handler om de små slag livet gir oss.

Stadig vakrare er kanskje den sterkeste låten på skiva. Hadde han sunget på svensk hadde han gått Eldkvarn i næringen. Stemmen minner ikke så rent lite om Plura Jonsson sin. De to neste låtene er sånne som går inn det ene øret og ut det andre. Det er solid og godt spilt, men det griper ikke fatt i meg i særlig stor grad.

Side to starter med den før nevnte selvbiografien April i 64. I en låt som oppsummerer Aadland sitt liv og bygger seg opp dramatisk mot slutten, framfører Aadland teksten i en slags rap-stil. Den litt merkelige spoken word/rap-stilen får vi igjen på flere låter på andresida. Hvorfor han har valgt å gjøre det sånn er ikke godt å si, for det fungerer ikke spesielt godt.

Plata avslutter med den trauste rockeren Bli med meg i kveld og den noe masete Hjørdis Marie. Selv om det fins gode tilløp på Motgift, syns jeg at albumet som helhet blir for traust og forutsigbart, de gode tekstene til tross.