I 2015 døde sønnen til Nick Cave av å falle fra en klippe. Dette var en opplevelse som skulle sette dype spor, ikke bare i Nick Cave som menneske, men også i Nick Cave som musiker. Cave har tradisjonelt sett vært en artist som utforsker et bredt spekter av hva det vil si å være menneske, men særlig har menneskelig ondskap i alle sine former vært et viktig tema. I kjølvannet av sønnens dødsfall ble dette omgjort til et hjerteskjærende oppgjør med Det ondes problem.

«The Skeleton Tree» fra 2016 var et bekmørkt album, som kort sagt viste en mann som hadde vanskelighet med å forholde seg til Guds rolle. Hvordan kan Gud, hvis han eksisterer, tillate at slike grusomme tilfeldigheter finner sted? På sitt nye album «Carnage» fortsetter Cave å nøste opp i disse spørsmålene. En mann flyter hjelpesløs med strømmen i en elv på åpningslåten, og det eneste som kan beskytte ham fra å drukne er den apatiske «Hand of God» fra tittelen. Til slutt drukner karakteren på et tilsynelatende vilkårlig tidspunkt. Det pulserende Electronica-arrangementet driver låten effektivt frem mot det uunngåelige sluttpunktet, og fyller både lytteren og karakteren med stadig mer eksistensiell angst.




Her finnes også andre eksempler på en tilsvarende tematikk. I den tilbakelente balladen som utgjør tittellåten, nevner Cave en annen smått religiøst forvirret person, i form av Southern Gothic-forfatteren Flannery O’Connor. Det er langt fra utenkelig at Cave har lest og blitt inspirert av hennes oppgjør med sin egen religiøse tvil, «Wise Blood.»

Albumet som helhet har derimot mindre av dette enn «The Skeleton Tree», og det kan nærmest virke som om den sterke åpningslåten har forløst Cave til å igjen ta opp andre temaer gjennom musikken sin. Dette er spesielt tydelig på «White Elephant», som er albumets desiderte høydepunkt. Caves messing i introen minner om Jarvis Cocker i en av sine mest truende roller, og når synthen kommer inn underveis er det umulig ikke å tenke på «I Spy» fra Pulps «Different Class», uten at det noen gang føles uoriginalt.




Teksten er noe av det mer politiske jeg har hørt fra Cave, og er på sett og vis en oppfølging av det åpne brevet han publiserte i høst, der han kritiserte amerikanske demonstranter for å gå for langt etter at George Floyd ble drept av politiet. I låten tar Cave på seg rollen som en av de historiske statuene som sto i fare for å bli knust. Elefanten er særlig kjent for sin gode hukommelse, og Cave bruker assosiasjonen på genialt vis til å illustrere sitt poeng om at statuer minner oss om fortiden, og at den som glemmer historien er dømt til å gjenta den. Når gospelkoret leverer sitt mantra «Time is coming. Time is nye» i låtens hale, låter det som en mørk og farlig advarsel, selv så oppløftende selve musikken er.

Kanskje kan dette få det til å virke som om albumet spriker i alle retninger, men det er langt fra tilfellet. Musikalsk har Cave og Ellis en klar visjon, som er seig, fryktinngytende, og majestetisk, og selv om tekstene omhandler forskjellige temaer, er alle svært interessante på sin måte, og det spriker aldri nok til at noe virker malplassert.