Of Montreal er et prosjekt i konstant utvikling. Fra lett psykedeliske 60-talls-pastisjer, via nyskapende Electro-Funk, til hva enn "Paralytic Stalks" kan kalles, har det ytterst sjelden hendt at to av deres album har hørtes like ut. Forskjellen mellom fjorårets "Ur Fun" og "I Feel Safe With You, Trash", som utkom på fredag, er likevel påfallende.

"Ur Fun" var blant de minst depressive albumene Kevin Barnes har laget siden 2005. Musikalsk sett var det en hyllest til fengende Synthpop fra 80-tallet, og tekstene var langt mer konkrete og forsonende enn man var blitt vant til fra Barnes de siste 15 årene.

"I Feel Safe With You, Trash" er også et album dominert av synth, men likhetene mellom de to platene ender der. Der lydbildet på "Ur Fun" var åpent, oppklanget og luftig, er det innestengt og klaustrofobisk på "I Feel Safe With You, Trash." Som en følge ligner heller ikke synthen på det nye albumet på den man forbinder med 80-talls-pop. I stedet snor den seg rundt låtene, og blir et våpen som kan få selv relativt tradisjonelle låter som "And We Can Survive Anything If We Fake It" til å høres utilnærmelige ut ved første gjennomlytting. Selv om Of Montreal-album som regel trenger tid til å vokse, er det kanskje et mer bevisst valg på "I Feel Safe With You, Trash" enn tidligere. Dette er nemlig i stor grad et album om isolasjon og fremmedgjøring.




Seksuell orientering har vært et gjennomgangstema i prosjektets musikk helt siden "Don’t Ask Me To Explain" og "Tim, I Wish You Were Born A Girl" på debut-skiven "Cherry Peel" fra 1997. I en verden der seksuell identitet fragmenteres i den grad det er blitt, kan det paradoksalt nok være vanskeligere å finne fotfeste når man er usikker på sin seksualitet, slik Kevin Barnes gang på gang har vist seg å være.

"How can we know what we are, if we don’t know what we’re not? How can we know what we’re not, if we don’t know that we’re everything and nothing?" spørres det I åpningslinjene på den noe Mac DeMarco-aktige "Aries Equals Good Trash", før Barnes oppgitt utbryter "Oh God!" På "This Is Exposed" er Barnes for det meste på sitt mest kryptiske, men også her skjæres det tidvis gjennom med forvirrede og selvmotsigende slagord som nærmest minner om barnerim. "I am macho, I am femme. Call me they, call me them" går ett av dem. "I am liminal, I am free. Call me he, call me she" lyder et annet. Det kan virke banalt, og ville sikkert også blitt det hvis Barnes ikke nyanserte det i tittellåten senere på albumet ved å si at "Slogans are cool, but I hate rules. Protest anthems are novelty songs."




Seksuell identitet er ikke den eneste form for isolasjon og fremmedgjøring som opptar Of Montreal på sitt nye album. Det er bare det tydeligste. På låter som "And We Can Survive Anything If We Fake It" og "Now This Is What I Call Freewave" er det den fragmenterte nettkulturen som settes i fokus. På "Japanese Word For Witch" tas Koronaviruset opp, noe som allerede føles oppbrukt bare et drøyt år etter det første tilfellet.

"I Feel Safe With You, Trash" er et spennende og eksperimentelt album. En klaustrofobisk produksjon og mye merkelig synth kamuflerer de ofte sterke låtene som gjemmer seg her. Det er sannsynligvis et bevisst valg, og underbygger uansett tekstene om isolasjon og fremmedgjøring på en effektiv måte. Det krever en del av lytteren å sette seg inn i "I Feel Safe With You, Trash", men selv om albumet er i lengste laget, og med fordel kunne blitt forkortet, er det avgjort verdt å lete.