Aleine På Jorda er Kåre Indrehus sin femte plate i rekken, og som Bob Dylan gjorde det på som var hans femte plate, Bringing It All Back Home, tilbake i 1965, så har Kåre Indrehus byttet ut store deler av sitt faste, akustiske lydbilde til å utfordre seg mer ved å bli mer elektrisk i sin utførsel.

Denne endringen skaper dog ikke like mye ramaskrik som da Bob Dylan tok frem den elektriske gitaren for 56 år siden, det gir heller den sunnmørske visesangeren flere former å uttrykke seg med. Deriblant finner vi det på den lekne førstesingelen En Fabel Uten Fasit, hvor han har fått med seg Asbjørn Ribe på vokalgjest. Sammen formidler de en låt med en humoristisk tone, men som har en litt mørkere bakteppe med spørsmål som mange egentlig ønsker svar på.

Tekstmessig er denne platen det mørkeste vi så langt har opplevd fra Kåre Indrehus. Tidligere har vi hørt mer eller mindre dagligdagse fortellinger og opplevelser med en humoristisk vri, men her har han gått bort i fra dette og skriver tydeligere om de store, litt vanskeligere temaene i livet som kjærligheten (Det Søte Liv), døden (Et Tegn Fra Oven) og ensomheten.

Ikke minst får man inntrykk av en form for ensomhet på åpningssporet og tittellåt Aleine På Jorda. En låt som sammen med tidligere nevnte En Fabel Uten Fasit står igjen som de to som virkelig skiller seg ut på årets utgivelse fra Kåre. I tillegg har han alltid klart å lage skjøre instrumental-låter som har fungert som en pause mellom fortellingene sine, og på Aleine På Jorda er det ikke bare en, men to ganger hvor han gjør dette, hvorav den ene har fått den passende tittelen Tenkepause, mens Karantetid fint glir inn i avslutningslåten Det Søte Liv.

Det er fint å høre Kåre Indrehus utfordre og utforske med nye instrumenter, spesielt siden han gjør det med nok et godt slutt-resultat.