Når musikken man lager har et retro uttrykk, er der særlig en felle det er viktig å unngå. Gitt nok distanse i tid og rom, kan det fort skje at artister slavisk følger en formel for å minne mest mulig om sine forbilder. Da ender man ofte opp med bleke imitasjoner av fordum tiders storhet, og et sterilt og mekanisk lydbilde. Som et resultat av mangel på egne tanker, kan tekstene også miste tyngde. Ledfoot unngår disse problemene på "Black Valley."

"Black Valley" er en kreativ og personlig plate, som kombinerer Folk, Blues, og tidvis også Country, på en interessant måte. Produksjonen er åpen og luftig, og følgelig har Tim Scott McConnell, eller Ledfoot, som han også kalles, et stort lydbilde han kan fylle. Enkelte ville nok brukt denne anledningen til å pøse på med flest mulig instrumenter. Det gjør ikke Scott McConnell. Drivkraften i platen er den glatte, akustiske gitaren, som til tider kan minne om Richard Thompson. Gjennom det store lydbildet produksjonen gir tilgang til, fokuserer Ledfoot på den intrikate teksturen i gitarens samspill med seg selv. Tidvis, som på "Angel Town", krydrer han dette grunnlaget med lavt miksede trommer og mesterlig spilt slidegitar.




Ledfoot virker i det hele tatt å være seg svært bevisst de små detaljene som skaper en kompleks og interessant helhet. Også stemmen brukes som et langt mer bevisst instrument enn hos mange andre musikere. På "Cross my Heart", som minner om noe Johnny Cash kunne gjort på tampen av livet, er den dyp, autoritær, og maskulin. Andre steder, som på "Poor Man’s Lullaby", er den svak og resignert, og brister så man nesten skulle tro han var i ferd med å gråte.

INTERVJU: Ledfoot forteller om musikk som driver ut demoner, og hvordan det har vært å skrive for Exit. Les vår ferske intervju

Den bevisste stemmebruken gir tekstene stor slagkraft og troverdighet. Enkelte steder er dette en nødvendighet for at de skal treffe. "Broken Eyes" er en dyster og stemningsfull blues, men skjønt den har noen sløye linjer av typen "I’m not chasing after rainbows, I’m colour blind", virker den sentrale metaforen som sammenligner blindhet med uvitenhet på papiret nokså oppbrukt. Det er derimot noe man i liten grad tenker over når man hører Scott McConnells mektige fremføring.




Dermed bør det være enkelt å tenke seg til hvor bra dette blir når tekstene faktisk holder mål med musikken. Uavhengig av om de handler om kollapsen i et kjærlighetsforhold, som "Take Away The Hurt", eller om en stadig mer politisk polarisert verden, som "This I Know" eller "Slip Away", synger Ledfoot like overbevisende. Det illustreres spesielt tydelig på den vakre balladen "This I Know." Åpningslinjen "You must believe in something", høres mer ut som et bønnfallende håp enn som en visshet, og når verset avsluttes med "They’ll drag you down to nothing. This I know", forstår vi hvorfor.

Den komplekse musikalske teksturen og Ledfoots overbevisende fremføringer gjør "Black Valley" både til et godt og spennende Americana-album. Tidvis kan tekstene henfalle til billige metaforer, men når fremføringene er så sterke som på "Black Valley", gjør egentlig ikke det så mye.