Fleur De Lys ble danna i Southampton i 1964. David Jay, som blant anna hadde gjort suksess som manager for Soul Agents, tok initiativet til å sette sammen et band med noen av byens beste musikere. Plass på laget fikk vokalist og gitarist Frank Smith, vokalist og bassist Danny Churchill, trommeslager Keith Guster og keyboardist Alex Chamberlein. Målet var et større nedslagsfelt enn Hampshire.

Bandet gjorde seg kjapt bemerka på de lokale scenene, vant en talentkonkurranse og framtiden så lys ut. Førstepremien som nykåra talenter var en deal med produsent Shel Talmy (The Who, The Kinks), men Fleur De Lys sa takk, men nei takk da de fikk vite fordelinga av royalties. Et nytt forsøk endte på Immediate Records, men heller ikke der skulle det gå helt etter planen. Misnøyen var stor da de måtte gjøre en Buddy Holly-cover som a-side og oppdaga at selskapet hadde erstatta deres egenkomponerte Wait For Me som b-side med en instrumentallåt med Jimmy Page på gitar, som for øvrig også fungerte som medprodusent på innspillinga.

Den trange starten skapte dårlig stemning i gruppa. Smith og Churchill bestemte seg for å forlate bandet (Smith gjorde senere comeback før han forsvant igjen), og Fleur De Lys så ut til å slokne før de i det hele tatt hadde kommet skikkelig i gang. Men der andre band ville lagt ned businessen, ble nye musikere rekruttert til Fleur-kollektivet. Gordon Haskell tok over som bassist og Phil Sawyer som gitarist og vokalist, sistnevnte erstatta for øvrig etter hvert Peter Green i Shotgun Express og deretter Steve Winwood i The Spencer Davies Group. Chris Andrews (The Gremlins) ble henta inn som ekstra gitarist og Peter Sears (The Sons Of Fred) fikk jobben som keyboardist etter Chamberlein. I de aktive åra mellom 1964-69 var det bare trommeslager Keith Guster som holdt stand som fast Fleur.

Som de fleste med ambisjoner på denne tida, flytta også Fleur De Lys til London. I den engelske hovedstaden ble gjengen omfavna av Frank Fenter, en fyr som jobba i Polydor og var sammen med den sørafrikanske soulsangeren Sharon Tandy. Nettverket ble utvida og de nyankomne modene fikk innpass i miljøet. Snart var de på godfot med Chas Chandler fra The Animals, og fikk låne leiligheta hans mens han var på turné i USA. Da Chandler returnerte til London hadde han med seg en gitarist han ville promotere. Slik ble Fleur De Lys også kompiser med Jimi Hendrix. De unge og velkledde musikerne var kulturelt sett på rett sted til rett tid. De befant seg i det hotteste London med de hotteste folka på den hotteste tida. Likevel sleit de med å utnytte mulighetene.



Det stadige skiftet av medlemmer gjorde nok at bandet mista kontinuiteten, men samtidig hadde det også en forfriskende effekt. Å lytte til Fleur De Lys er å lytte til ulike band. Hver nye sammensetning av musikere resulterte i en ny stil. Rock´n roll, rythm´n blues, soul, blues, garage, psych. Alt er der. Selv om bandet bare holdt på i fem-seks år, rakk de å arkivere et skattekammer av både egenkomponerte låter og coverversjoner. Den mest kjente og blant høydepunktene er den psykedeliske, rocka varianten av The Whos Circles. En perfekt åpning og tittel på denne samleren.

Acid Jazz og Countdown Records har hatt tilgang til bandets katalog det siste tiåret. Circles – The Ultimate Fleur De Lys er en slags kulminasjon av arbeidet selskapene har gjort med den etterlatte arven. Låtene er remastra og gis ut som dobbelvinyl med detaljer om bandets historie og flere nye bilder. Det er en fantastisk samling av bandets singler pluss noen demoer og et par låter som ikke tidligere er utgitt.

Fleur De Lys ble aldri så store som de fortjente å bli, men er ved siden av Small Faces og The Action blant de beste mod-bandene fra England på sekstitallet. Heldigvis kan det de lagde lyttes til i ettertid. Det har Acid Jazz og Countdown lagt godt til rette for med denne samleutgivelsen. Denne vil du ha i platehylla di hjemme!

Kilder:
Liner notes av Paul Anderson
Acidjazz.co.uk
Wikipedia.org