Jepp, Jarre går tilbake til sine røtter innenfor musique concrete. Hans mentor Pierre Schaeffer lagde prinsippene for denne bevegelsen allerede på 40-tallet, og det går ut på å ta opp lyder fra den virkelige verden, og så prosessere dem kraftig og bruke dem som basis for komposisjon. Med de elektroniske instrumentenes inntog på slutten av 60-tallet ble dette enda lettere, og Jarre startet karrieren sin nettopp med å mikse lyder fra virkeligheten med egenkonstruerte lyder fra svært enkle synther.

Han har senere i sitt virke vendt tilbake til denne type musikk, og blandet det inn i sin egen versjon av synth-pop. Det beste eksempelet er nok Zoolook fra 1984, hvor stemmer, snakking og synging fra over 20 språk ble basisen for komposisjonene og instrumenteringen.

Et annet godt eksemple er den brilliante 47 minutter lange ambiente Waiting for Cousteau fra 1990, hvor dyrelyder og naturlyder blandet seg inn i Jarres egenkonstruerte lydbilder.

Det du finner på dette albumet er en slags miks av musique concrete, ambient, litt støy og chillout-electronica ala The Orb. Det er egentlig et lydbilde som ikke er uvanlig å høre på dagens jazzfestivaler, hvor musikerne står bøyd over miksebord og PC-er og skrur på knotter, ispedd litt spilling nå og da fra «ekte instrumenter».



Bakgrunnen for albumet er en fotoutstilling ved samme navn, som starter i Paris 20. mai. Fotograf Sebastião Salgado står bak en utstilling som består av over 200 bilder fra Amazonas i Brasil, hvor man får se natur og dagliglivet til urbefolkningen.

Det er i den ånden at Jarre har gjort det han trives best med: Vært i studio og lekt seg med lyd, frekvenser og melodisnutter på en veldig impresjonistisk måte. Jarres største musikalske øyeblikk har ofte vært skapt på den måten.

På Amazônia har Jarre også mikset inn lyden av natur. Mange av naturlydene er laget av ham selv i studio, for som han selv sier: «Som Felini gjorde på film liker jeg å lage min egen ide av hvordan havet oppleves, i stedet for å bruke det faktiske havet.»

I tillegg har han forsynt seg i arkivet til Etnografisk museum i Geneve og lagt inn samples av sang, tale, musikk og lyder fra urbefolkningen i området Salgado var og fotograferte. Men slapp av, dette er svært langt fra Deep Forest eller Enigma. Stemmene er lagt inn som krydder i musikken til Jarre, og er aldri det bærende elementet.

Musikken i seg selv er svært ambient, men akkurat i det du tror den har gått seg fast i vegetasjonen i jungelen, snur den på seg, og vender seg i en annen retning. Plutselig har du en drivende bassgang, gjerne ispedd en sekvens med fengende trommerytmer. Ved et punkt kommer det også synth-arpeggios som kan minne om deler av Arpegiator fra The Concerts in China.

Det er med andre ord mer enn nok variasjon på albumet, den ambiente stilen til tross. Samtidig vender den plutselig tilbake til plasser vi har vært tidligere, før musikken plutselig tar deg i en helt annen retning gjennom jungelen.

Jarre-fans som savner Oxygene og Equinoxe-musikk vil nok bli skuffet. Det samme vil nok de som vil ha mer av det Jarre gjorde på Electronica-albumene. For oss andre, og jeg tror jeg kan inkludere de som vanligvis ikke har så mye til overs for annen Jarre-musikk her, er dette en herlig liten skatt som vil bli spilt mye.

Amazônia kommer også i en binaural utgave hvor man ved å bruke hodetelefoner vil få en opplevelse av surroundlyd. Anmeldelsen er skrevet ut fra denne utgaven av albumet.