De senere årene har der vært mer og mer snakk i musikkpressen, og blant fans generelt, om at musikkalbumet er et format som er i ferd med å dø ut. I strømmetjenestenes tidsalder med sin shuffling og spillelister, er det utdatert å skulle konstruere eller høre på helhetlige plater, går gjerne tankegangen. Om Årabrots "Norwegian Gothic" ikke alene kan motbevise alle disse forståsegpåerne, viser platen like fullt at det fremdeles finnes håp for albumet som mer enn en samling enkeltlåter.

Dette er nemlig et album som flyter svært godt musikalsk. Tidvis, som i de to åpningslåtene "Carnival of Love" og "The Rule of Silence", glir låtene rett over i hverandre. Selv der dette ikke skjer like direkte, er ofte noten en låt slutter på svært kompatibel med tonearten til neste låt. Blant de få unntakene er de kunstneriske eksperimentene "The Voice", "Impact Heavily Onto The Concrete", "You’re Not Special", og "Hallucinational." For sistnevnte er det ikke så farlig, siden det er en av albumets vakreste låter, og gir en grei pause mellom de tyngre låtene, med strykere og melodiføring som nærmest kan minne om filmmusikk. De andre er imidlertid mer feilslåtte eksperimenter, bestående av bruddstykker fra samtaler uten nevneverdig kontekst.



Det er gått nesten 20 år siden Årabrot albumdebuterte med "Rogues Gallery" i 2003, men det er særlig i løpet av det siste tiåret at bandet har utviklet sitt nåværende stilistiske uttrykk. Det kan også virke som om lydbildet som møter publikum på "Norwegian Gothic" er en nokså rendyrket utgave av bandets visjon. Foruten at produksjonen er mindre lo-fi og grumsete, minner de musikalske valgene nemlig i stor grad om det forrige albumet "Who Do You Love", som utkom i 2018.

Store, punchy trommer som minner om en Steve Albini-produksjon, og sløye, grumsete fuzz-bass-linjer danner et grumt og fandenivoldsk fundament på brorparten av låtene. Dette kompakte og jordnære grunnlaget til tross, har albumet likevel en atmosfærisk utstråling. Mye av dette skyldes nok strykerne og den dramatiske vokalen som hensetter tankene til Echo And The Bunnymens "Ocean Rain" og Nick Cave. Kanskje er også dette det gotiske elementet albumet har tatt sitt navn fra. Enkelte steder, som på "The Rule of Silence", forsterkes effekten av himmelsk koring. Det er ikke den eneste religiøse assosiasjonen man får av denne låten, som også innehar tekstlinjer som "Upon the cross you fester."



Ellers er også tekstene, om ikke del av en større helhet, i alle fall beslektet tematisk. Her er mye gods om dysfunksjonelle mellommenneskelige forhold, selvforakt og apati. De to førstnevnte aspektene blir taklet nokså direkte gjennom låter som "Hard Love" og singelen "The Lie", men når det kommer til apatien innehar den ofte en dobbeltbunn. Selv om "Hailstones For Rain" gjør det klart at hovedkarakteren ikke føler noe gjennom gjentagelsen nettopp av frasen "I don’t feel anything", er det en linje som avsløres av den fandenivoldske og konfronterende fraseringen, som får det til å virke som om han ønsker å bli motsagt.

"Norwegian Gothic" er et meget helhetlig album. Det er en tilgjengelig og melodisk hardrock, som samtidig evner å være kompromissløs. Både musikalsk og tekstlig er det sammenhengende og sterkt. Dette er en plate som bør få selv den mest inngrodde pessimist til å tenke seg om to ganger hva gjelder albumformatets fremtid.