Erlend Ropstad har et mål og en visjon om å heve statusen til norsk rock og norske rocktekster. Det skal han gjøre gjennom å lage sterke låter fulle av de store - og ofte uhåndterlige - følelsene, som kjærlighet, storslagne drømmer og svik. Livet består ikke av nedslipte kanter og glattpolerte overflater, det er tvert imot fullt av tagger og mothaker og det ønsker Ropstad å gjenspeile i musikken og tekstene.

Albumtittelen Da himmelen brant var alle hunder stille kunne vært tittelen på en novelle, og det er nettopp i tråd med Ropstad sitt ønske om å gjøre rocktekster til en litterær sjanger med like høy anseelse som diktet og novellen.

– Jeg har lyst til å bidra til en statusheving av norske rocktekster.


Foto: Marte Amanda Vannebo

De tre siste studioalbumene til Ropstad har vært av skyhøy standard, hvor et foreløpig klimaks ble nådd med den forrige utgivelsen Brenn siste brevet. Det var en gjennomført glitrende plate fra Vennesla-mannen, som nå altså er ute med nytt album. Et album Erlend Ropstad sier er en naturlig forlengelse av Brenn siste brevet.

Singlene han har gitt ut i forkant av albumet har vært saftige appetittvekkere som har gitt fansen og kritikerne vann i munnen. Det har vært all mulig grunn til å ha høye forventninger til albumet. Og han innfrir, selvsagt innfrir Erlend Ropstad. Da himmelen brant var alle hunder stille har blitt det vi kunne forvente og det vi har blitt bortskjemt med fra Ropstad: Sterke litterære skildringer, noen ganger innpakket i vakkert pianospill og strykerspill, de fleste gangene kledd i gitarriff med hardtslående rytmer og dunkende bass.

De som har sett Ropstad og bandet live, vet at vi snakker om dedikerte og kanongode musikere. Det er tett, samspilt og tøft fra Erlend Ropstad (vokal, gitar og piano), Per Jørgensen Tobro (bass), Gunnar Sæter (trommer) og Mattias Hellberg (gitar). Glem E Street Band, dette er E Ropstad Band.

Hundereferansene dukker opp i flere låter. Åpningslåten har fått tittelen En sang om en hund. Den barker avgårde i hundre i ren ZZ Top-stil, og tekstlinjen «Mitt øre ble sprengt i nittifem/Æ fikk aldri hørselen igjen», passer perfekt til musikken. Det dukker opp en hundelåt til, og det er tittellåten Da himmelen brant var alle hunder stille. Den er av det mer trauste slaget, og ikke den sterkeste låten på albumet.

Singelen I ly for livet er Det store Blå- del to. Stemningen settes med bølger, sol, svaberg og Cohen i bakgrunnen. Låten starter i det rolige lendet og toner ut i en hylende gitarsolo, like etter at en av personene i låten fader ut.

Hanne Kolstø har tidligere bidratt med koring både på plater og konserter. Nå synger hun duett sammen med Ropstad i den fine, vare pianoballaden Så lenge må du bli. Svenske Mattias Helberg bidrar helt strålende på gitar. Måten han drar ut tonene og lar dem henge i lufta gjør sitt til at dette er en kjærlighetssang som man får gåsehud av. Hvem bryr seg om virkeligheten?

Den siste singelen Svevde høyt der oppe er høydepunktet på albumet. Det er en låt om måneskinn, hundehyl og kyssing. Låten kommer med fullt øs fra piano, gitar og hamrende trommer og bass, og hunden har blitt til en elskovssyk varulv:
«Æ vil tro det var måneskinn/Æ vil tro æ ulte som en hund/Det er vanskelig å si noe sikkert om sånne ting/men æ vil tro æ var full».



En fin dag har Ropstad tidligere spilt på konserter, samt at den fins på livealbumet Året som er over nå som kom i desember 2020. Det er en politisk tekst om flyktningeleirer og båtflyktninger vi ikke vil ta imot. Alt dette i kontrast til å hente barnet sitt i barnehagen og spørre om dagen har vært bra. «Alle barn alles ansvar» burde være en selvfølge, men er ikke det.

Så avslutter han albumet – som han har produsert sammen med Roar Nilsen - med låten Sånn her kunne det visst også bli. På den fine, rolige pianobaserte låten får han god hjelp av Oslo Filharmoniske Orkester. De får æren av å avslutte Da himmelen brant var alle hunder stille på filmatisk vis mens rulleteksten ruller på vårt indre lerret.

Jeg syns Ropstad virkelig har nådd målet sitt om å gi norske rocktekster og rockmusikk en statusheving. Det har han for øvrig gjort over flere år og over flere album, med Da himmelen brant var alle hunder stille bare befester han sin posisjon.

Om Da himmelen brant var alle hunder stille overgår Brenn det siste brevet, er et annet spørsmål. Et par låter trekker ned helhetsinntrykket bittelitt, men her snakker vi om små marginer. I det store og hele har han og medmusikantene gitt ut et bunnsolid album. Vi har gitt det en meget sterk åtter. Det er ingen grunn til å lete etter begravde hunder her.



Erlend Ropstad sin hjemmeside.