Alt som er Pop er ikke Pop, for Pop-begrepet er med tiden blitt fragmentert til de grader at det nærmest er tømt for all mening. Det brukes fremdeles i sin originale form, om den populære musikken som topper hit-listene, men dette forandrer seg over tid, og Pop-begrepet selv er den eneste sammenhengen mellom Frank Sinatra og nåtidens listetoppere. En annen bruk av begrepet er den som forekommer i hybridsjangre som Power Pop, Pop Punk, og Noise Pop. Her består Pop-elementet i melodiføringen som er hentet fra kommersiell musikk fra midten av 60-tallet. Både Power Pop og Pop Punk har av og til vært tilgjengelig nok til å nå toppen av hit-listene. Det samme kan ikke sies om Noise Pop, som ofte drukner fengende melodier i frastøtende, atonal støy.

The Armed har nok drysset med mer enn en smule ironi da de valgte å kalle sitt nye album "Ultrapop." Riktig nok starter det relativt konvensjonelt til Noise Pop å være. Selv om tittelkuttet er krydret med industriell synth, bryter den svevende, litt Perfume Genius-aktige vokalmelodien tydelig gjennom. Det er nok mye fordi det i utgangspunktet er lett å følge såpass store toneforskjeller. Det har imidlertid også noe å gjøre med et annet aspekt; et aspekt som påvirker hele albumet.




Det kan virke banalt, men bærebjelken på "Ultrapop" er balansen mellom de ulike instrumentene. Foruten noen få partier domineres tittelkuttet av en glatt og oppklanget synth, som høres ut som kirkeklokker, bare ikke like harde. På resten av låten blir den vekselvis satt i kontrast mot, og fullstendig utslettet av, grumsete, industriell støy. Trommene er nokså elastiske, og forsterker det svevende aspektet i vokalmelodien.

Det vedvarer ikke. Ellers på albumet er trommelyden, i likhet med de fleste instrumentene, nokså sprengt og komprimert. Det får de aggressive Metal-rytmene til å være desto mer hardtslående. Stort sett gir kombinasjonen seg utslag i en øredøvende kakofoni, men lytter man aktivt vil man etter hvert finne Pop-elementene. På enkelte låter, som "All Futures", er det gjennom Super Mario-synthen at det skjer. Andre steder er det vokalmelodien som gjør jobben. På mesteparten av albumet er den mikset på en måte som gjør den mer til en del av instrumenteringen enn det som er vanlig, men på "An Iteration" står den i senter. Dermed skulle en kanskje tro at det ville vært enklere å få med seg teksten her enn på resten av albumet, men den slepende, emosjonelle fraseringen hentet fra "The Meadowlands" av The Wrens, gjør det vanskelig.




Uavhengig av hvor gode eller dårlige de måtte være, er ikke "Ultrapop" et album om tekst, men om musikalske teksturer. Det handler om å høre det vakre gjemt under det frastøtende, og om hvordan det vakre ville vært mindre interessant hvis det ikke var for kontrastene. Det handler om hvordan det frastøtende dermed blir del av det som gjør det vakre vakkert, og om å grave seg ned i musikken for å finne mening i kaoset. Kort sagt handler det om det artsfrendene i Empath i 2019 kalte "Active Listening." I en tid der musikk er blitt så lett tilgjengelig, er det kanskje desto viktigere å verne om den verdien.