Det kommer et tidspunkt i de fleste bands liv der man slutter å forvente at de skal finne opp kruttet på nytt. Når man har laget musikk i 35 år, som Dinosaur Jr. har, vet man som regel hva som funker og hva som ikke funker. Kort sagt vil man ha utviklet sitt eget lydbilde, og skulle det forekomme justeringer, skjer det fordi artisten vil eksperimentere, ikke fordi det er nødvendig for å få til noe karakteristisk.

Fredag slapp de amerikanske Indie-legendene Dinosaur Jr. sitt tolvte studioalbum "Sweep It Into Space." Det er et album som stort sett leverer gode låter i bandets velkjente stil. Som vanlig domineres lydbildet av J. Mascis sin gitar og Murphs trommer. Det er tydelig at Murph spiller både sterkt og hardtslående, men produksjonen av trommene er ganske grøtete, og derfor mister de mye av effekten de hadde på klassiske skiver som "Bug" og "Where You Been." Det er synd, for det er et aspekt som trekker ned ellers gode låter.




Mange av dem reddes heldigvis av Mascis. Han briljerer på førstegitaren med den skrikende lyden fra 70-tallets Hardrock, som han bragte til Indie, og fremdeles er mer eller mindre alene om å bruke. For rytmegitarens del er den crunchy og fyldig, og fungerer godt sammen med Lou Barlows bass. På en låt som "To Be Waiting" tar den over for førstegitaren, og kombinasjonen med trommeproduksjonen gir da et overraskende godt resultat, som hentet fra "Living With War" av Neil Young.

Denne rytmegitaren skulle egentlig blitt spilt av Kurt Vile, men så skjedde det noe som gjorde at folk plutselig ikke var like begeistret for å reise til et studio langt vekke. Det kan kanskje ha reddet en låt som "I Met The Stones", for selv om også Kurt Vile unektelig er en ypperlig gitarist, er ikke bøllete og kompromissløse riff han er mest kjent for. Feil gitarist på rytmegitaren kunne bare forsterket problemene fra trommeproduksjonen. Da er det bedre at han holder seg til tolvstrengeren, som han til gjengjeld trakterer mesterlig på "I Ran Away." På den annen side er det synd at han ikke får gjøre det oftere. Den ville for eksempel gjort seg svært godt på Barlows allerede fantastiske Alt Country-ballade "Garden", som ikke ville virket malplassert på Son Volts "Trace."



Selv om "Sweep It Into Space" er et album som musikalsk sett like gjerne kunne vært fra 1994, er den tekstlige utviklingen Mascis har gjennomgått siden den gang ganske slående. Tradisjonelt sett har det vært naturlig å se Barlow som den mer personlige og utleverende låtskriveren, og det er et inntrykk som forsterkes hvis man hører på klassiske Sebadoh-plater som "Sebadoh III" og "Bakesale." Til forskjell har Mascis sine låter ofte vært mer abstrakte og billedlige. Derfor er det overraskende hvor bokstavelig og utleverende han er blitt, kanskje spesielt for en anmelder som ikke har hørt noe av det bandet har gitt ut siden originalbesetningen ble gjenforent i 2005.

Dette virker som et album om et forhold som er tatt slutt, eller i alle fall kommer til å gjøre det om ikke så alt for lenge. Enkelte steder gir det seg utslag i en tryglende desperasjon, som på åpningslåten "I ain’t", med sine gjentagelser av "I ain’t good alone", som nærmest fremstår som en bønn. Andre steder virker han mer pragmatisk, og det fremstår som om han forsøker å finne årsaken gjennom selvransakelse. Dette er spennende og nytt, i alle fall for min del.

Med unntak av tekstene er nok inntrykket etter å ha lest anmeldelsen av et ganske konvensjonelt Dinosaur Jr.-album, og jeg skal ikke lyve. "Sweep It Into Space" er et konvensjonelt Dinosaur Jr.-album. Med unntak av den grøtete trommelyden mestrer de imidlertid estetikken de har skapt opp gjennom årene. Upopulært som det kan være er det kanskje av og til riktig som Mike Love fra The Beach Boys en gang skal ha sagt: "Don’t fuck with the formula."