80-tallet var et tiår med et bredt og spennende musikalsk spekter. Tidlig Indie og Hiphop, Chicago og Detroit House, og Thrash Metal er alle sjangere som har en lojal fanbase til denne dag. I populærkulturelle fremstillinger av tiåret er det likevel spesielt en sjanger som går igjen, og som nærmest utelukkende er blitt forbundet med 80-tallet, og det er Synthpop. Synthpop er ikke så kategorisk 80-talls som man ofte får inntrykk av. Robyn, MGMT, Metronomy og M83 ga det en mini-rennesanse for drøye ti år siden. Likevel er det først i løpet av de siste par årene at det for alvor er kommet tilbake, eksempelvis gjennom The Weeknds nyere materiale.

På sin debut-EP "Convince Me" er det tydelig at Metteson har brukt en del av de stilistiske grepene fra Synthpop. Dette gir seg imidlertid mer utslag i vokal og tekst enn i det musikalske, for selv om produksjonen er åpen og luftig, er synthen langt mer in your face enn det som er vanlig i sjangeren. Også vokalmelodiene er ofte overraskende, og tidvis ganske komplekse.

Metteson topper årets ny norsk musikk-åring: Mest tro på disse norske debutantene i 2021

Det Metteson synger, og måten han synger det på, er imidlertid i beste Synthpop-ånd. Den melodramatiske, smått hysteriske vokalen har røtter helt tilbake til Roy Orbisons dager, men var særlig populær blant Synthpop-band som ABC og Ultravox under Midge Ure. Dette kler Metteson godt, for når han synger dypere og mer behersket, som han ofte gjør i begynnelsen av låtene, kommer han ikke helt ned.



Overdreven, nesten uendelig patos er også den beste måten å selge låtene på. Hvis det var blitt sunget med mindre overbevisning, ville det nok vært betraktelig vanskeligere å kjøpe det når Metteson på tittelsporet uironisk sammenligner et kjærlighetsforhold med verdens ende, i beste "I Melt With You"-stil, eller når han på åpningskuttet sier at hans devotion er deep as the ocean over n uimotståelig og overveldende tsunami av synth og vokalharmoni.

En skulle kanskje tro det ville være en etterlengtet pust i bakken når Metteson på tredjelåten tar et skritt tilbake, behersker seg, og leverer en litt mer nedpå låt. Musikalsk er "Hold Me Like You Hold Your Favourite Book" like sterkt som det resterende materialet, men Mettesons vokal er mindre overbevisende når han synger i det nedre skiktet. Han sliter mer med å treffe tonene, og det gjør i sin tur at han synger med mindre selvtillit her.



Selv om sammenligningen teksten er bygget rundt er mindre klisje enn mange av de andre som dukker opp i løpet av albumet, er den også svakere, for hva vil det egentlig si? Den passer derimot godt til den roligere musikken, fordi den impliserer en ganske intim setting, men når Metteson sliter med å levere den overbevisningen han ellers er så flink på, hjelper det lite.

Det er ikke ofte artister entrer scenen fullt formet, men det kan nesten virke som om det er det Metteson har gjort. Det å bare ha ett halvveis feilslått kutt på sin første EP er ingenting å kimse av, og resten av materialet her er både svært bra og svært stilsikkert. Med "Convince Me" har Metteson levert et imponerende og intenst følelsesladd Synthpop-prosjekt.