Noen musikksjangere har som regel mer selvutleverende innhold enn andre. Folk befinner seg i et slags grenseområde, for skjønt tradisjonell Folk stort sett handler om historiefortelling, har Dylan og en bråte Singer-Songwriters de siste femti årene gjort den langt mer personlig.

Fredag 30. april slapp Matt Sweeney og Bonnie Prince Billy samarbeidsprosjektet "Superwolves", hvor Sweeney står for det musikalske, og Will Oldhams alter ego Bonnie Prince Billy står for det lyriske. Musikalsk sett er det sterk moderne Folk, som veksler mellom det akustiske og elektrifiserte. Det er derimot noe uvant over å høre enkelte av Oldhams tekster satt til denne musikken. Selv om han ofte blir personlig, slik man kan forvente etter tredve år med Palace Music og Bonnie Prince Billy, har nemlig en del av tekstene mer til felles med eldre Folk, der fortelleren enten er en utenforstående observatør av hendelser, eller synger om dem på vegne av en karakter. Her er det flust, ikke bare med karakterer, men også med annen billedbruk som er vanlig innen tradisjonell Folk. "I am a youth inclined to ramble", synger eksempelvis den godt voksne Will Oldham på en av låtene, mens "Hall of Death" og "My Body Is My Own" innehar mye av den dødsangsten som kjennetegner gammel Blues.




Det er lett å synge låter på vegne av seg selv. Man besitter allerede den nødvendige empatien for det man synger om, og selv om ikke alle nødvendigvis vil innrømme det, er de aller fleste av oss også selvopptatte nok til at vi er glade i å snakke om oss selv. Sweeneys musikk er svært sterk gjennom hele albumet, men derfor fungerer platen best når Oldham holder seg i det personlige, som i rådene han kommer med i "Watch What Happens", eller den åpenbart personlige dødsangsten i "My Body Is My Own."

Det betyr ikke at Oldhams tekster noen gang blir dårlige. Uavhengig av om det er personlig, som i "I've saved for my next incarnation, Boxes, bags and bowls of breath, Bales of joy and raw elation, to break me through the wall of death", fra "My Body Is My Own", eller karakterdrevet, som i åpningslåten "Make Worry For Me", er de poetiske og holder et nivå andre tekstforfattere ville drept for.

Når man synger på vegne av en annen karakter, må man derimot være en skuespiller, og empati og innlevelse kommer mindre naturlig. For enkelte sangere er det lett. Sosialrealistiske Randy Newman og gotikeren Nick Cave er forskjellige på mange måter, men begge skriver om karakterer, og gjennom svært bevisst frasering evner de å gjøre karakterene sine levende og troverdige.




Dette evner ikke Oldham i samme grad. Tidvis virker han riktig nok troverdig, også når han er i karakter. Selv om Sweeneys faretruende og mørke riff kler Oldhams tekst på en låt som "Make Worry For Me" svært godt, klarer imidlertid ikke Oldham, med sin knirkende gammelmannsrøst, helt å levere.

"Superwolves" er en sterk plate, og en verdig oppfølger til "Superwolf" fra 2005. Oldhams tekster og Sweeneys musikk er sterke hver for seg, og sammen bringer de arven fra tradisjonell Folk inn i nåtiden. Til tider svekker derimot Oldhams vokal det som ellers ville vært en svært sterk plate, og det trekker helheten noe ned.