
Texas
Hi
Variert poprock av beste merke - nytt samarbeid med Wu-Tang Clan
Det 10. albumet til den skotske gruppa Texas, Hi, er det beste på mange år. De platedebuterte allerede i 1989 og har hele tida hatt tre originalmedlemmer: vokalisten Sharleen Spiteri, Johnny McElhone (bass, keyboards) og Ally McErlaine, som her bare spiller gitar på én låt. Spiteri og McElhone skrev låtene her.
Åpningslåta Mr Haze er hardtslående og uhyre fengende pop, basert på en genial sampling av riffet fra Donna Summers 1977-hit Love's Unkind.
Så følger en reprise av det vellykte samarbeidet Texas og hiphoplegendene Wu-Tang Clan hadde i 1998 på kjempehiten Say What You Want. Nå er det på tittelsangen Hi, som mot slutten av albumet også kommer i en rap-fri versjon.
Unbelievable og You Can Call Me er lekre soulballader. Sistnevnte med både strykere og blåsere. Moonstar er rootspop med munnspillsolo og et slidegitarriff som er som snytt ut av Texas' første hit, I Don't Want A Lover fra 1989. Dark Fire har et uskyldig preg av 60-tallspop over seg og er skrevet sammen med Richard Hawley.
Falling skiller seg ut ved å ha tåkelur-intro og mørke stemninger. Jeg har også stor sans for den smektende, gammelmodige avslutningslåta Had To Leave, som er innspilt med pauker, trompetsolo og orkester.
Alt i alt har Texas lagd et imponerende album med Hi. Det er variert, arrangementene er flotte, Spiteri synger like sensuelt som før, og høydepunktene står i kø.
Åpningslåta Mr Haze er hardtslående og uhyre fengende pop, basert på en genial sampling av riffet fra Donna Summers 1977-hit Love's Unkind.
Så følger en reprise av det vellykte samarbeidet Texas og hiphoplegendene Wu-Tang Clan hadde i 1998 på kjempehiten Say What You Want. Nå er det på tittelsangen Hi, som mot slutten av albumet også kommer i en rap-fri versjon.
Unbelievable og You Can Call Me er lekre soulballader. Sistnevnte med både strykere og blåsere. Moonstar er rootspop med munnspillsolo og et slidegitarriff som er som snytt ut av Texas' første hit, I Don't Want A Lover fra 1989. Dark Fire har et uskyldig preg av 60-tallspop over seg og er skrevet sammen med Richard Hawley.
Falling skiller seg ut ved å ha tåkelur-intro og mørke stemninger. Jeg har også stor sans for den smektende, gammelmodige avslutningslåta Had To Leave, som er innspilt med pauker, trompetsolo og orkester.
Alt i alt har Texas lagd et imponerende album med Hi. Det er variert, arrangementene er flotte, Spiteri synger like sensuelt som før, og høydepunktene står i kø.
FLERE ANMELDELSER
The Cruel Intentions - Venomous Anynomous
The Cruel Intentions er tilbake med si andre plate, som leverer ein finfin kombo sleazerock og metal. >>
Sigrid - How to Let Go
Den sunnmørske popartisten viser at det andre albumet ikke behøver å være vanskelig likevel. >>
Erlend Ropstad - Gleden & Sorgen
Erlend Ropstad leverer varene igjen, selv om Gleden & Sorgen ikke når helt opp til de forrige utgivelsene >>
Wet Leg - Wet Leg
Wet Leg lager leken indie for de som elsker indie, og som også kan konvertere skeptikerne. >>