Trevor Sensor - fra den lille byen Sterling i Illinois - albumdebuterte i 2017 med Andy Warhol´s Dream på Jagjaguwar. Med sin karismatiske stemme og evne til å lage gode låter med både vittige og seriøse tekster, ble Sensor kjapt en favoritt innen indie-rock-segmentet blant lyttere, skribenter og kritikere. Nå er sangeren og låtskriveren ute med oppfølgeren, On Account of Exile, Vol. 1 på High Black Desert, og omfavnelsen fra omverden burde i alle fall ikke bli noe mindre.

Sensor ser på seg selv som en slags outsider i musikkbransjen. Han har ingen uttalte ambisjoner utover å lage sanger og album, liker studio bedre enn konsertscenen, drømmer ikke om profitt og berømmelse. Han gjør det han gjør uavhengig av størrelsen på fanbasen, men i et intervju med magasinet Alarm i kjølvannet av debutplata, påpeker han at han imidlertid er takknemlig for at han får sjansen til å gi ut musikk og at noen er villige til å betale for det han lager. I det samme intervjuet røper Sensor for øvrig at han også har et større og mer dedikert publikum i Europa enn i USA. Han hevder at de europeiske musikklytterne og konsertgjengerne har bedre musikksmak og er mer positivt innstilt til å sjekke ut nye ting enn tilfellet er på hans egen hjemmebane.

Likevel er nok Sensor fortsatt å betrakte som en undergrunnsartist. On Account of Exile, Vol. 1 vil neppe føre ham til stadioner rundt omkring, men det er et album som har et potensial i seg til å hekte på flere lyttere. Det er fire år siden forrige album, og Sensor har tydeligvis brukt tida i studio på en nyttig måte. Det er en gjennomført plate, hvor Sensor igjen viser en helt egen måte å bruke stemmen og fremføre tekst og melodi på. Noen vil nok mene at vokalen ikke er pen nok, at formidlingsmåten kan bli masete, mens andre igjen vil digge den småskeive, hese stemmen som full av energi pøser ut melodiske linjer.



On Account of Exile, Vol. 1 fortsetter Sensor den samme trenden som på forgjengeren. Han presenterer en miks av rocka låter, ballader, akustisk og elektrisk, men har på sin siste utgivelse bedre sanger pakka inn i et mer helhetlig uttrykk. Det er ikke så rufsete, men mer fintfølende, selv om krafta i vokalen er like hørbar som før. Når man lytter til Sensor skulle en ikke tro at en hadde med en fyr født på midten av 90-tallet å gjøre. Tekstlig og vokalmessig fremstår han adskillig mer garva og rutinert. Så er da også noen av hans store forbilder Captain Beefheart, Tom Waits og Kurt Cobain, selv om Sensors musikk på nåværende tidspunkt ikke kan plasseres i samme bås som disse stjernene. Da høres han mer ut som en slags krysning av Deer Tick, Elvis Perkins og Steve Earle.

On Account of Exile, Vol. 1 inneholder ni spor. Det åpner relativt forsiktig med pianoballaden Twilight of Idols, før det eksploderer i en overgang til Madison Square Garden og Sensor har satt standarden for fortsettelsen. Personlig fremstår låter som countryrockerne Days Drag On og Another Zodiac Killin´, samt den dylandske These Dark Times, som høydepunkt på en svært solid utgivelse fra en ung artist det blir spennende å følge med på videre.

Følg Trevor Sensor på Facebook