På Øya-festivalen i Oslo i august 2019 spilte Razika sin (foreløpige) siste konsert. Det ble en følelsesladet opplevelse for både musikerne på scenen og de mange tusen tilhørerne som hadde kommet for å ta farvel med Bergens-bandet. Etter nærmere 15 år sammen, en rekke album og heftig turnévirksomhet i både inn- og utland, var det på tide med en pause for de fire vennene - Marie Amdam (vokal/gitar), Maria Råkli (gitar/vokal), Marie Moe (bass/backing vokal) og Embla Karidotter (trommer/backing vokal).

Razika ga ut sitt første album, Program 91, i 2011 på Smalltown Supersound. Fredag 20. august lanserer Jansen Records en praktutgave av skiva som ble startskuddet på en innholdsrik og suksessfull karriere. Jubileumsutgaven er virkelig et gjennomført dobbeltalbum med liner notes fra bandet selv og Dagsavisens musikkjournalist, Geir Rakvaag, pluss bilder og masse tilleggspor som blant annet demoer og konsertopptak. Her er det mye å fordype seg i.

Det er rørende å bla i denne utgivelsen, se på bilder gjennom åra som har gått, lese bandets egne ord om å være en enhet, om dedikerte medhjelpere og om sine nølende forsøk på å få innpass i musikkmiljøet i byen. Historien om Razika er ikke bare historien om fire venner som starter et band, men også om en by med et yrende musikkliv, et inkluderende miljø og musikere som hjelper hverandre fram og gir hverandre rom og mulighet til å utvikle seg. På Razikas vei mot et gjennombrudd var det engasjerte foreldre, men også musikere som for eksempel John Olav Nilsen, Lars Vaular, Erlend Øye, Matias Tellez, Kakkmaddafakka og Fjorden Baby! De ble en del av Tellez´ label og nettverk, og han ble selv produsent og manager for bandet. De var en kvartett, men de var aldri alene. Slik ble det mulig å oppnå noe stort!



Razika ble dannet i 2006 og hadde ingen andre ambisjoner enn å ha det gøy, lage låter og spille musikk sammen. Ei slik innstilling beholdt de hele veien, men samtidig ble de i takt med økt oppmerksomhet rundt bandet nødt til å gå mer seriøst til verks. Det krevde terping og lange økter på øvingslokalet og i studio. I 2009 ble låta Kommando utgitt på samleren Opplett, og året etter opptrådte de på by:Larm, Klubb-Hove og Klubb-Øya. Noe var i gjære for de unge musikerne, som hadde lovet foreldrene sine å fullføre videregående skole før musikken okkuperte all tid. Samtidig som de runda av skolegangen, jobba de også fram det som skulle bli debutalbumet. Etter det var det ingen vei tilbake, nå var det band, band, band døgnet rundt.

Program 91 er en glimrende debut! Den inneholder elleve låter som blander ulike sjangre og med tekster på både norsk og engelsk. Det er en vilje og tæl der som er lett å fange. Og selv om albumet lider noe under et band på leit etter egen identitet, så er den litt småskeive ska-punk-varianten som ble bandets varemerke - inspirert av blant annet nyveiv-bandet The Aller Værste og klassikeren Materialtretthet (1980) - helt klart til stede. Dette var en stil musikerne skulle komme til å rendyrke mer de kommende årene, og som skulle gi Razika et eget uttrykk i det norske musikklandskapet utover 00-tallet.

Taste My Dream, som låner starten fra The Beatles´ Lady Madonna, var den første låta som ble innspilt. Sammen med Youth viser den at bandet også kunne lage fengende musikk med engelske tekster. Det var visstnok Fjorden Baby! som oppfordra Razika til skrive på norsk, en oppfordring som medlemmene tok på strak arm. Når man lytter til Program 91 igjen, så er det liten tvil om at det var et godt valg. For det er i de norskspråklige sangene at Razika virkelig finner seg selv og setter standarden som band og låtskrivere.

Det er gode gjensyn med låter som Aldri og Eg vetsje, men det aller beste eksemplet er hiten Vondt i hjertet. Dette er en tidløs låt som er like kvalitetssterk nå som da den ble utgitt. Den har alt, kul beat, sår tekst, et kanonbra refreng. En blir aldri lei av å høre på den. En demoversjon av låta er også å finne på denne utgaven.



Fra Program 91 utviklet Razika seg til å bli et samspilt og kreativt band, noe også de kommende utgivelsene På vei hjem (2013), Ut til de andre (2015) og Sånn kjennes verden ut (2018) tydelig bekreftet. Tekster som blander humor og alvor, gode vokalprestasjoner, leken og stødig rytmeseksjon og Råklis tøffe og melodiøse riff. Som liveband hadde Razika en egen intensitet og tilstedeværelse, som de også klarte å overføre til albumformatet.

Da Amdam var gjest i Musikknyheter.no sin podkast Fotnote i februar 2020, sa hun at hun tenkte følgende etter avslutningskonserten på Øya: Hvorfor i helvete skal vi gi oss nå? Det var kanskje nødvendig med en pause, livet tar nye retninger, behovet for noe annet melder seg, men la oss inderlig håpe at Razika vender tilbake, om ikke med samme ungdommelige pågangsmot som for ti år siden, så med like inspirerende musikk på både plate og fra scene. Uansett: Takk for suverene bidrag i norsk musikkhistorie!

Følg Razika på Facebook