Jeg vandret nesten en uke i Roma med Between Two Worlds på øret. Mens jeg gikk og så på historiske severdigheter og haugevis av kirker var gitarist Jon Eberson og datteren, keyboardist Marte Eberson, med meg, på øret. Sammen med Jo Berge Myhre på bass, Rune Arnesen på perkusjon og Axel Skalstad har de laget et album som for alltid minne meg om gamle, men vakre ruiner. Albumet fulgte meg også i den ti dagers lange influensaen jeg hadde etter hjemkomst fra Italia, men det fungerte helt utmerket som trøst for en feberhet hjerne.

Det er litt morsomt å sammenligne karrierene til Jon og Marte. Mens pappa begynte med eksperimentell jazzrock på 70-tallet og endte opp med regelrett pop-hits på 80-tallet gikk datteren fra kommersiell popmusikk på 10-tallet til eksperimentell jazzrock i proglandskap. Og hun tok pappaen sin med seg. For det er den type musikk du får på andrealbumet til Eberson-prosjektet.

Albumet starter stille og rolig med Dream Walking, som er i et landskap som ligger mellom Anna von Hausswolff og Terje Rypdal. Prosessert gitar og en herlig smakfull rytmeseksjon gir deg en forsiktig inngang til det musikalske landskapet plata ligger i.

Men så tar det virkelig av med Strange Highway. Hør for deg at Weather Report, ZZ-Top (70-tallsutgaven), ELP og Mezzophorte lagde en låt sammen. Da har du det som var Ebersons første smakebit fra albumet da det kom som digital single på forsommeren.

Dette er et prakteksemplar av en jazzprogrock-single som ga meg bakoversveis. “Mener du at folk fortsatt gir ut slik musikk igjen, utenom at du står på en konsert på en eller annen jazzfestival?” tenkte jeg. Pappa Jon har jeg jo vært fan av i årevis. Marte oppdaget jeg først via Highasakite, men det var da jeg så henne live med Ane Brun i fjor at jeg innså for en klaviaturtraktør hun er. Og det viser hun til fulle på denne instrumentalherligheten. Det er catchy som Covid-19! Men her vil du ikke be om vaksine. Du vil be om mer!



Det blir rolig igjen på Reverie, med herlig elektrisk piano av godt gammeldags merke, og gitarspill, med spredt perkusjon i bakgrunnen. Den er en strålende intro til Dancing with the Big Fish som er min favoritt på plata. Låten gjentar hovedteamet fra Strange Highway, men setter det i en helt annen sammenheng. Bassen er bare så funky og cool bak Jons gitarspill! Og synth-bakteppet er herlig drømmende. Trommis Skalstad får etter hvert også nok å gjøre her.

Tittelkuttet tar oss tilbake til 70-tallet, med en Mellotron-lignende fløyte som spiller hovedmelodien, før gitaren overtar igjen. Dette er en perfekt klubblåt hvor du kan stå med øynene igjen og bevege deg kult og sakte til rytmene, som nesten høres programmert ut, så presis er de. Og for et «refreng» dette sporet har. En hylende gitar med masse, masse klang. Det hele følges opp med fusion-lignende keyboardspill av Marte. Det er så fint!

The Butterfly Dream roer det hele ned igjen, og vi er i et ambient-lignende landskap, hvor en David Gilmorsk gitar sender kilninger nedover ryggraden, mens merkelige, nesten skremmende, lyder roper et sted i bakgrunnen. Jeg kan ta feil, men jeg mener at temaet fra Strange Highway gjentas på nytt her.

Vi får en fin koda til slutt med andresingelen, The Wounded Wolf, en tilnærmet cinematisk avslutning.

Det er vel feil å kalle noe av dette nyskapende, men det er ikke alt som må være nyskapende. Av og til er det nok å bare lage dritfet musikk, og det har Eberson klart til fulle denne gangen! Gleder meg til å se det på konsert!