Det har vært sagt og skrevet mye om at det nye albumet Voyage som ABBA helt overraskende og plutselig ga ut nå i høst «har sine øyeblikk», men er helhetlig svakt. Men det later til at de som skriver dette helt har glemt er at slik er alle ABBA-album. På Arrival får du Dancing Queen, men du får også Dum Dum Diddle. På tredjealbumet, ABBA, får du SOS, Mamma Mia og Rock Me, men du får også grusom svensktopp i form av I Do, I Do, I Do. Selv på ABBAs to beste albumøyeblikk, Super Trouper og The Visitors får du noe banalt fyllstoff som drar helhetsinntrykket ned.

Men når ABBA var bra, så var de genialt bra. Dette har jeg alltid skjønt, selv i perioden fra 1982 hvor man ikke kunne innrømme at ABBA var bra og fram til ABBA Gold kom ut på tidlig 90-tall og folk kunne innrømme det igjen. Jeg har alltid holdt dem høyt, og har med glede sett at verden etter hvert innrømte at dette var et av tidenes beste popband. Men det er også hovedproblemet til Voyage: Det er lite som når opp til gamle høyder. Dessverre.

Platen har blitt akkurat som jeg forventet. Det er noen låter hvor jeg tenker «Jøss, dette var slett ikke verst» til sanger som er «Huff, dette var heller kjedelig.» Men jeg er ikke blant disse som skal påstå at det er først nå at ABBA høres ut som en forlengelse av musikal-arbeidet låtskriverne Bjørn Ulveus og Benny Anderson har holdt på med. For ABBA har alltid gjort musikal-lignende musikk. De tre siste låtene på The Album er til og med opplistet som The Girl With the Golden Hair: Three Scenes From a Mini-Musical, for pokker. Hvor historieløse er de andre musikkanmelderne som bruker dette med musikalmusikk som et stikk mot det nye albumet, egentlig?

Musikken høres ut som ABBA alltid har gjort. Og det er jeg glad for. I motsetning til alt for mange andre gamle artister som skal gjøre comeback har de ikke ringt Kygo, Alan Walker Ed Sheeran, for hjelp. De har ikke engang forsøkt å late som at de skjønner dagens musikk. Og det ser ut til at tidløs popmusikk fortsatt slår an. For Voyage gikk rett inn som nummer én i England denne uken og er den raskest selgende platen av et band på over åtte år!



Det er dog ikke suveren pop. Men albumet har vokst på meg og nå hører jeg på det fordi jeg har lyst, ikke fordi jeg må fordi jeg skal anmelde det. Og det er et godt tegn.

Når det er sagt: Produksjonen og arrangement lyder spinkelt i forhold til det man forventer av ABBA, som adopterte «wall of sound»-prinsippet. Kan forklaringen rett og slett være at deres gamle lydmann Michael B. Tretow ikke er med og skrur på mikseren denne gangen? Det viser i hvert fall at ABBA-sounden var teamarbeid, uansett hvor godt håndverket til låtskriverne var. Vokalen er heller ikke er der den var i gamledager, men det er i hvert fall ikke brukt moderne autotune som forurenser musikken.

Platen starter med singelen I Still Have Faith in You, som kom ut tidligere i høst. En kompetent og pompøs ballade som gjør jobben sin.

When You Danced With Me er keltisk inspirert, noe ABBA har gjort før på låter som Arrival og The Piper. Spesielt sistnevnte renner meg i hu når jeg hører på denne. Pent og kompetent men litt glatt.

Little Things er en julesang. Hvorfor det, egentlig? Greit nok at albumet kommer ut rett før julesesongen, men julen tar da slutt en gang.

På Don’t Shut Me Down er vi nesten oppe ved gamle høyder. Det er en slags Dancing Queen iblandet de raske og glade discopoplåtene ABBA gjorde på sitt beste. Uten tvil et av albumets sterkeste låter.

Dessverre etterfølges den av Just a Notion som er en swing-låt som nesten bikker over i Sven-Ingvars. Huff!

I Can Be That Woman høres først ut som The Rose, men skifter etter hvert over til noe som høres ut som en 90-talls powerballade av Roxette. Og det funker høvelig bra, spesielt i refrenget.

Men så kommer det, folkens, høydepunktet. En låt som kan stå skulder ved skulder med det beste ABBA gjorde da de regjerte verden. Keep an Eye on Dan kunne glatt ha passet inn på Super Trouper, Voulez-Vous eller The Album. Alt her her! Vokalharmoniene. Herlige analoge synth-liner. Den der pianokkorden, du vet. Et refreng som sitter. Tema-skifter og en oppbygging som viser pophåndverk av ypperste merke, med flerstemt vokal, strykere og en vegg av lyd. Det er nesten som en skulle tro at Tretow hadde stukket innom under innspillingen.

Bumblebee er tilbake i et heller kjedelig balladelandskap og er en låt som ABBA i gamledager ville hatt som B-side på en single.



No Doubt About it tar farten og stemningen litt mer opp igjen. Vi er i Elaine- og Hole in Your Soul-landskap. Låten lider litt av tynn produksjon, men er en av de mer minneverdige på skiva. Jeg skulle ønske at ABBA hadde vært mer i dette landskapet på resten av albumet, selv om noe av ABBA-melankolien sviper innom her også.

Ode To Freedom høres ut som noe Enya kunne gjort. Den er pompøs nok til å være ABBA og kunne glatt vært med i en sånn derre musikal, men selv Vangelis-arrangementet med orkester mot slutten løfter ikke dette til de helt store høydene.

Og med det er platen slutt. Det har en perfekt albumlengde, like under 38 minutter, så den varer i hvert fall ikke for lenge, selv om enkelte av de mer kjedelige låtene føles som at de gjør det.

TL DR? Et ok album som er akkurat slik du forventer at et ABBA-album 40 år etter det forrige kom til å bli. Ingen klassiker, men hørbart.