New Yorkerne Parquet Courts, som frontes av gitaristene og vokalistene Andrew Savage og Austin Brown, starta i 2010 og debuterte året etter med kassett-utgivelsen American Specialties i begrensa opplag. Da bandet i 2012 slapp sitt andre album, Light Up Gold, ble de hylla av både undergrunnsmiljøer og de store massene. I min anmeldelse av skiva her på Musikknyheter.no trakk jeg fram likhetstrekk med bykolleger som Television og The Strokes, og delvis med Jonathan Richman & The Modern Lovers og britiske The Fall. Stilen til Parquet Courts var «passelig rufsete og henslengt», som om alt ikke var «hundre prosent ferdigterpa, men likefullt med et satans godt driv!». Den gang var det femten spor som tikka inn i løpet av litt over en halvtime.

Etter gjennombruddet med Light Up Gold har kvartetten, som i tillegg til Savage og Brown består av bassist Sean Yeaton og trommis Max Savage, fortsatt å gi ut album og gjort enkelte samarbeidsprosjekter. Stilmessig har de med hell holdt seg innenfor indie rock/postpunk-segmentet. Utgivelsene har vært jevnt over gode, selv om begeistringa hos overtegnede ikke har nådd samme nivå som med Gold-skiva i 2012. Med bandets syvende studioalbum, Sympathy For Life, er imidlertid begeistringa tilbake og enda større enn den var for snart ti år siden. Dette er et album som for min del kommer til å stå igjen som et av de aller største høydepunktene i musikkåret 2021. Den har fornya appetitten for Parquet Courts og gitt et helt anna inntrykk av hva bandet er i stand til å levere.

Det kom noen antydninger på forgjengeren WIde Awake! fra 2018 om at Parquet Courts søkte fornying. Musikerne begynte med ei anna tilnærming til låtskriverprosessen, de bydde på noe nytt, noe friskt. Denne gangen tar de utviklinga flere hakk videre og presenterer et album som åpenbart preges av overskudd. Her kommer knallsterke låter på rekke og rad. Der Light Up Gold var mer rufsete i kantene og ga en følelse av å være spontan, er Sympathy For Life utvikla og ferdiggjort over tid, og med en tydelig ambisjon om hvilken plate særlig Savage og Brown ønska å lage.

«Garasjerock designa for dansegulvet», skrev Rhys Buchanan i NME i ingressen til sin anmeldelse av plata. Det er en god oppsummering. Brown og Savage ville ikke lage nok en rockeplate, men utvide horisonten. Fascinert av danse- og teknomusikk ville de prøve å skape låter som ville funke i repertoaret på konserter og for DJs på klubber. Parquet Courts dro i studio, jamma låtskisser og kjente en gnist de ikke hadde kjent på tidligere. Kreativiteten blomstra!

Bandet jobba med flere produsenter, men endte til slutt med å bare bruke innspillinger de gjorde med Rodaidh McDonald (The xx, The Horrors) og John Parish (PJ Harvey) bak spakene. Det er ikke godt å vite hva de gjorde med de andre produsentene, men det de fikk til med McDonald og Parish, er råsterkt! Det vil du oppdage øyeblikkelig idet du slår på førstelåta Walking at a Downtown Pace. Dette er en sjeldent god åpning! Det er tempo og bevegelse. Rytmen får deg i gang, gitaren passe syrete, og vokalen punka og poppa på en og samme tid. «Er dette Parquet Courts?» var min første tanke. «Ja, er det ikke det?» min andre.



Også for Parquet Courts gjorde korona at planer måtte endres. Utgivelsen ble utsatt, noe som kunne ha virka demotiverende på Savaga og co. Men tiden til overs åpna for muligheten til å jobbe med flere detaljer. I motsetning til ved tidligere album, kunne han nå konsentrere seg mer om omslaget og lanseringsideer, og, sammen med de øvrige, terpe mer på låtene og miksen. Det ble anledning til å gå mer i dybden, tenke gjennom ideene flere ganger og jobbe dem ut i større grad enn før. Da handla det stort sett om å få ut skiva og komme seg på turné. Med korona ble det umulig, og dermed var ikke tidsklemme ei unnskyldning for ikke å gå mer grundig til verks.

Resultatet av Parquet Courts detaljerte arbeid med Sympathy For Life, er et album som både bevarer bandets rocka image og tilfører det en helt ny greie. Albumet har den post-punka-stilen mange av oss forbinder med Parquet Courts, men også mer rytmiske og dansbare låter. Det er fortsatt masse kult gitarspill, både riff og pålegg, fortsatt den halvarrogante vokalen med gode melodi- og treffende tekstlinjer, fortsatt rocke-feeling, men rammene rundt låtene byr på noe mer og gir en helt anna effekt. Med inspirasjon fra klubbmusikk klarer bandet å strekke på forventningene til hva et rockeband skal være.

Etter at åpninga har invitert deg ut på gulvet, holdes trøkket oppe i Black Widow Spider. Den rocka utgaven av Parquet Courts passer her perfekt sammen med musikernes nye forkjærlighet for klubbmusikk. I Marathon of Anger heller vi mer mot reggaen, i Plant Life dempes lysene mens groovet består, før Application/Apparatus trigger desperasjonen og leder oss inn i et trangere lokale, men uten at vi mister takta. Og vi er bare halvveis.

Parquet Courts holder oss gående en stund til. Andre halvdel av skiva er fullt på høyde med den underholdende førstedelen. Homo Sapien er en mer direkte punkrock-låt, med et gjentakende riff og en småaggressiv vokal, som feier avgårde i vel tre minutter, før tittelsporet og Zoom Out fører oss på sporet av mer funky 70-tallsvibb.

Trullo har et slags country-snev over seg blanda med mer elektronisk beat, mens albumets lengste låt, Pulcinella, gir oss rom til å roe bevegelsene, danse oss ned før vi setter i gang åpningslåta igjen. For etter å ha kjørt gjennom Parquet Courts´Sympathy For Life, vil du garantert kjøre den igjen. Og igjen og igjen. Det er ingen tvil om at Savage, Brown og de to andre har lyktes med prosjektet!



(Kilde: Wikipedia)

Bandets hjemmeside her