Har aldri opplevd å bli slått i bakken, men man kan altså bli det av musikk. Honningbarnas sjette album, som har fått tittelen Animorphs er et regelrett balltre med pigger på. Nåtids-punken, som ofte er kritisert for å sparke inn åpne dører har møtt sin nemesis. Honningbarna har alltid vært litt sinte, litt dype, noe mer enn bare sjangeren de såvidt anerkjenner.

I front står en mer rufsete utgave enn vi er vant til av vokalisten og cellisten Edvard Valberg og brøler:

"...Tingene er annerledes
Og jeg tror du har kjent det i lufta
Det er ingenting som varer evig
Jeg tror det er vår tur snart"

Innen stemmen hans forsvinner er gåsehuden et faktum.



Det er en modenhet over både tekster og sound, som fordrer at bandet har nådd en ny fase, transformert om du vil. Honningbarna har blitt Honningmenn. Det er tettere, og skarpere, klarere og tydeligere, og på låter som Passasjer og Jeg har lyst kommer det musikalske talentet til gruppa til sin rett.

INTERVJU: - Det er begrenset hvor lenge universet kan holde Honningbarna tilbake.

Dette er rett og slett en innmari fet og spennende plate, som fortjener å bli spilt en million ganger i form av livekonserter de neste tre årene. Det vet alle som har vært heldige nok til å se de live, at det som er bra på plate, er ti tusen ganger bedre live.

Animorphs gir forhåpninger om en ny, covid-19 fri konsertscene når verden åpner igjen der vi får lov til å danse med bandet på scena, sånn de pleier å åpne for.

Releasekonserten skulle vært på Sentrum Scene for to dager siden, og er nå utsatt til oktober og flyttet til Rockefeller. Vi gleder oss!

Facebook