Det er så vanskelig å begynne denne anmeldelsen. For dette mesterverket av en plate er så fint, så nydelig, så gledesspredende, så trist, så rørende og så… VAKKERT at det er vanskelig å vite hva man skal trekke fram og hva man skal utelate.

Aurora har en helt unik posisjon blant norske artister internasjonalt. Jeg tror ikke det helt har gått opp for folk i Norge hvor stor hun er ute i verden. Vi snakker milliarder(!) av strømminger og om en artist som kan dra utenlands å selge ut konserthaller av en størrelse som andre norske artister bare kan fantasere om. Og mottakelsen av henne på store festivaler er tilnærmet rørende. For Aurora-fans er hardbarkede fans. De lepjer i seg alt hun gjør og sier, selv de lange monologene fra scenen, som kan gå i alle retninger.



Vil så denne fansen omfavne The Gods We Can Touch? Jeg har absolutt ingen grunn til å tro noe annet. Ok, seks av låtene er allerede gitt ut over det siste halvannet året som digitale singler, og de vet jeg har blitt godt mottatt av både fans og andre. Men det er nesten en hel time med musikk fordelt over 15 spor, som handler om hver sin greske gud. Og ikke ett øyeblikk er kjedelig.

Hun gjør også mye her som hun ikke har gjort før. Stemmen, å den vakre stemmen, og de Enya-lignende vokalharmoniene gjør at du skjønner at det er Aurora du hører på. Et godt eksempel er åpningssporet, som er en kort intro med ordløs sang.

Spranget mellom ulike stilarter er stort, og det er også spranget mellom de ulike tiårene som låtene høres ut som de kommer fra. På spor to, Everything Matters, er vi over i noe som begynner som noe Joni Mitchell kunne gjort i 1971. Men vips er vi over i Kate Bush-land (hør på den dype bakgrunnsvokalen).

Giving in to Love kom ut i fjor og er en flott kombinasjon av 90-talls Massive Attack og Aurora fra landskapet hun lå i på forrige album. Og koda-en til sangen, med sin la la-ing på slutten er gåsehud hele veien med wall of sound-produksjonen i bakgrunnen.

Cure for Me kom med egenregissert video og egenkomponert dans (Aurora lagde til og med en YouTube-video hvor hun lærte deg trinnene) og er som noe Madonna kunne gitt ut i Music-perioden sin, bare med enda bedre vokal. Det er noe så herlig forløsende med rytmen og synthen i refrenget som gjør at selv en spastiker som meg kunne finne på å forsøke å danse.



You Keep Me for Love minner sterkt om Sonny & Chers Bang Bang (My Baby Shot Me Down) i starten, men flyter så over i et engleaktig refreng og er et av høydepunktene på albumet.

Exists for Love, som kom ut i 2020, høres ut som en en Gershwin-ballade som kom ut 90 år tidligere med sitt akustiske lydbilde.

Og så har vi The Innocent. Det starter med ragtime-piano og glir over i en herlig kontrasterende 80-talls-feeling. Den følelsen beholdes i en låt som A Temprorary High. Det må da bli neste singel og video? Stemningen kommer til å nå uante høyder når hun gjør denne på konserter i framtiden. Det er den nye Conqueror, som Aurora ikke vil spille mer.

Og slik fortsetter det. Hver låt har noe unikt med seg og høres ikke ut som noe som har vært tidligere på platen. Auroras stemme og vokalharmonier gjennomsyrer alt, og produksjonen varierer fra enkle rytmer og komp til store lydbilder med masse klang. Tekstene er om det å være menneske, og det å være bra nok som man er, at man ikke skal skamme seg, samt om natur. Alt formidlet gjennom et prisme om greske guder.

Plutselig er vi i Paris (Artemis) med trekkspill før vi hopper videre til Ennio Morricone i Blood in the Wine, mens This Could be Dream er noe Sigrid ville vært stolt av. Vi avslutter det hele med 60-tallstrippen A Little Piece of Heaven.

Og da tar du deg i å være lei deg over at det hele er slutt. 15 låter senere! På de to forrige utgivelsene erklærte Aurora sitt eget dronningdømme. Og hun regjerer fortsatt der!