Men fra første stund reagerte jeg på at noe var annerledes. Albumet begynner med Leve i en annen tid, med accapella sang, før vi går over i en dronete lyd og et instrumentalparti med gitar. Så bygger låten seg opp med trommer og jeg tenker at nå er sangen i gang. Men med et tilfeldig blikk på spilleren ser jeg at vi helt umerkelig har glidd er over i låt nummer to, Beskjeden mann.
– Å, tenker jeg. – Cross-fading, det er jo kult.
Men så endrer låten totalt tempo og karakter. Med steel-gitar er vi så over i tredje låt, Han lo, som er en instrumental coda, som flyter i Skummelt og fint.
Nysgjerrigheten tar overhånd, og jeg leser likevel presseskrivet, og det viser seg at selv om platen er delt opp i 18 spor består albumet av to komposisjoner: En for side 1 og en for side 2. Dette er noe flere artister har gjort de siste årene, etter at LP-salget har økt veldig igjen. At et nostalgisk band som deLillos gjør noe man ellers forbinder med 70-tallet er selvsagt ingen overraskelse.
Foto: Veronica van Groningen
Etter å ha sjekket en del andre anmeldelser av albumet ser jeg at mange har brukt begrepet prog-rock om albumet. Nå blir ikke musikk prog bare fordi man lager to lange låter, og rett skal være rett: De fleste seksjonene av albumet er akkurat som tradisjonelle deLillos-låter, med flotte riff og refreng, og strålende tekster av Lars Lillo-Stenberg og Lars Beckstrøm. I tillegg har Lars Lundvall fått slippe til som låtforfatter på nydelige 1993, som handler om da han fikk lov til å bli med i deLillos.
Men det er likevel progaktige sekvenser her. Hvem går fra å være som å høre Marillion på sitt mest såre og vakre, før det glir over i noe stakkato-aktig som Oldfield kunne gjort i Ommadawn-perioden sin og så blir det helt Yes mot slutten. Faen, så bra! Den glir også helt nydelig over i den komisk strålende Enda en gang, som gjentar melodi og tekst fra spor to, Leve i en annen tid.
På side to høres En av dagene ut som noe Pink Floyd kunne gjort på Meddle. Ok, dette er prog nok for meg!
Det som også slår meg med albumet er hvor vitalt og sultent det framstår. Dette er nittende albumet fra disse veteranene, og du hører at dette ikke er et pliktløp. De vil noe! Og mens jeg skriver dette har jeg fått meldinger fra folk som så dem live i Trondheim i helgen at albumet ble framført i sin helhet. Respekt!
Foto: Hogne Bø Pettersen
For deg som ikke bryr deg om prog, sammehengende komposisjoner, gjentagende tema og den slags, men bare vil ha finurlig deLillos-pop, så kan jeg berolige deg med at det får du i fulle doser. Dette er vel det nærmeste de har vært Hjernen er Alene-albumet på mange år. Ikke minst hører du det i låten Hele verden, som glir over i Forstår du, en låt som kunne vært hentet fra en seksjon av Tales from Topographic Oceans.
Til tross for dette: Musikken er ikke overlesset. Den er tvert imot sparsommelig instrumentert, og hver side skal visstnok være spilt inn helt live i studio.
Én ting er sikkert: Dette er en turné jeg skal forsøke å få med meg, for albumet er helt strålende. Skal si 2022 har begynt knallsterkt når det kommer til ny bra musikk, og Evige dager bare forsterker det inntrykket!
