Det forrige albumet, Uranium Heart, hadde derfor ikke samme progresjon som bandet gjorde mellom Silent Treatment og Camp Echo. Det til tider hardtslående og aggressive lydbildet ble betraktelig mer nedtonet og dempet. Flere anmeldere mente albumet var litt for ensformig og kjedelig på grunn av dette.
Populariteten til bandet dalte likevel ikke nevneverdig, og turneen og konsertene Highasakite har holdt før og inne imellom Covid-19 har visuelt og musikalsk vært helt fantastiske. Jeg så dem sist på RaumaRock i august, og det var et helt strålende show, med en høygravid Inger Helene som blikkfang i et visuelt show som må være noe av det fineste noen norske artister reiser rundt med.
LES OGSÅ: Highasakite bekrefter store konsertplaner
Jeg er likevel enig i at bandet mistet noe da Marte Eberson, Kristoffer Lo og Øystein Skar… la oss bruke uttrykket «forlot bandet», så sier man ikke noe galt. Bandet har alltid vært Håviks visjon, men det er liten tvil om at de andre satte sitt preg på musikken de også.
Foto: Hogne Bø Pettersen
Ingen skal beskylde henne for ikke å være kreativ. Ikke noen av de åtte låtene som kom på de to EP-ene The Bare Romantic Part 1 og Part 2 er med på det tre kvarter lange nye albumet, Mother. Og selv om det er morsrollen som står i fokus vet de som kjenner til Highasakite at Håvik aldri skriver lystige tekster, så her er det desperasjon og forfall som står i fokus.
Highasakite har bare fått et mer og mer elektronisk lydbilde, dette skjedde allerede før de ble en duo igjen. Men det er også en viss mal over låtene deres nå, og jeg må innrømme at det er tider jeg har litt vanskelig med å skille sangene fra hverandre. Hadde du satt på en av EP-ene de ga ut kunne jeg fort ha forvekslet dem med låter som er på denne platen, og omvendt.
Åpningssporet, I just Moved Here, er veldig fint med masse lag med Ingrid-vokal, men den er veldig typisk Highasakite. Det er også tittelsporet. Det er fengende, har et flott refreng, og har masse elektroniske fiksfakserier med forvrengt lyd, men du har liksom hørt dette før fra dem.
På Atomic Sparks er vi derimot over i et litt annet landskap. Det er som en jazz-pop-soul-låt, men takket være Ingrids stemme, herlig fløytelignende synth og wall-of-sound-produksjon blir den likevel løftet til noe helt annet.
Keep it Alive, Love Him Anyway, So Cold og Tell Her Yourself er låter jeg føler de har gjort mange ganger før og er et godt eksempel på det jeg mener med at ting begynner å flyte over i hverandre fra bandet nå. Bevares, det er solid håndverk og bra låter, men de er til tider vanskelig å skille fra det de har gjort før.
Da lykkes det bedre på Under the same sky hvor Håviks nydelige stemme kjøres gjennom vocoder slik at man får en blanding av Imogen Heap og Pink Floyds A New Machine. Denne låten kunne gjerne vært enda lenger enn sine et minutt og førti sekunder.
Men de sparer det beste til slutt: Autopsy. Det er en ni minutter tour de force som jeg hadde på nesten evig repeat da den kom ut på singel i november. Jeg har også store problemer med å la være å trykke på tilbake-knappen for å høre den en gang til når den er over når jeg hører gjennom hele albumet. Og teksten synges av et lik som blir befølt av partneren sin…
Den starter med et driv som ikke står tilbake for noe av det de gjorde på Silent Treatment og Camp Echo. Men så, så skjer det: Selve sangen er over, men fortsetter med et fem minutter langt coda som er noe av det mest perfekte rave-sporet jeg har hørt på lenge. Dette er tydelig inspirert av sen 90- og tidlig 00-talls trance, og det har resultert i et elektronisk mesterverk som du ikke ønsker skal ta slutt. Kudos!
Foto: Hogne Bø Pettersen
Siste sporet avslutter albumet som en vakker symfoni i en kakofoni av lyd som gir det hele en særdeles vakker avrunding. De siste 15 minuttene av albumet drar det dermed opp en hel karakter.
Jeg er også overbevist om at Mother kommer til å avstedkomme et fantastisk visuelt show når det turneres, og da gleder jeg meg aller mest til Autopsy.
