Ut av kjedsomhet (eller covid-isolasjon) springer genistreker, og det tiende albumet til Norges mest tilfeldige rockeband er en slik strek. Terje Winterstø Røthing er for en pioner å regne når det kommer til den norske musikkscenen, der han har satt sitt preg på rocken i snart tre tiår. Siden 2004 har Skambankt vært hans prosjekt, og TI er en virkelig godbit for de som elsker (norsk) rock.



Albumet har et vekslende tempo, og det er tydelig at dybden ligger, som i all annen rockemusikk i selve tekstene. Åpningssporet Satan-det e du gir assosiasjoner til Black Sabbath, med blytunge riff og knallsterke trommer, mens den mer upbeat og funky Faen ta, Amerika kanaliserer den tradisjonelle norske sinnapunken med et litt mer folkelig preg. Ja, det er en langefinger til våre venner over dammen, men det kan også danses til.

INTERVJU: Skambankt tilbake til røttene

Balladen Tider er en stødig en, av typen som fortjener å bli spilt ihjel på radio. TI er en stødig sjanger og publikumsflørt, som gir følelsen av å komme hjem. Om norsk rock kan kritiseres for noe, er det å være en smule forutsigbart, men det betyr ikke at det ikke er bra - jeg tør nesten å påstå at vi nordmenn er like gode på radiovennlig rock and roll som vi er på ski.



Skambankt har markert seg som hardtarbeidende artister. De har turnert masse, de gir ut nesten en skive i året, og de er i konstant utvikling. TI tar dem tilbake til rocken, etter to sterke akustiske utgivelser, og Skambankt vil utvilsomt sette sitt preg på den norske festivalsommeren med skiva, nå som covid-19 endelig er et semi-tilbakelagt kapittel og vi kan dra på alle festivalene vi kjøpte billetter til i februar 2020.


Skambankt.com