
Marillion
An Hour Before It's Dark
Trenger du trøst og håp nå som alt virker mørkt? Her kommer prog-veteranene til unnsetning!
Med all dritten verden har gått gjennom i de seks årene siden sist Marillion ga ut et regulært studioalbum i form av den mørke FEAR (Fuck Everyone and Run) som dissekerte Brexit og stemningen i EU, så skulle en tro at An Hour Before it’s Dark skal bli enda mer dystopisk. Men det er så langt fra sannheten som det er mulig å komme.
Det tjuende regulære studioalbumet til Marillion er nemlig fylt med medfølelse, empati og regelrett håp. Over seks komposisjoner, hvor de fleste er delt opp suiter som på strømmetjenester får det til å bli 18 spor, gjør bandet et album som må være det nærmeste de har vært Fish-perioden, musikalsk sett.
Åpningskomposisjonen Be Hard on Yourself, hvis første del var debutsingelen fra albumet, er et dramatisk ni minutters langt epos hvor bandet ikke veiver med pekefingeren. Steve Hogarth bare bønnfaller om at noen må gjøre noe med det destruktive forbrukersamfunnet, mens musikken bygges episk opp bak ham, med alt fra kor til gitar- og pianosoloer.
Etter at bandet var i isolasjon i sitt eget studio, hvor de fikk covid en etter en, dro de til Peter Gabriels Real World studios for å spille inn musikken. Men isolasjonen ga tydeligvis inspirasjon til Murder Machines, med en tekst som er mer tydelig enn noe Jon Anderson ville ha skrevet. Vi mennesker gikk rundt som virusbærende drapsmaskiner synger Hogarth hest. «I put my arms around her, and I killed her with love». Au! Det er også en intensitet i musikken her som jeg synes har manglet hos Marillion en stund.
Men slapp av, vi får et avbrekk fra bare dommedag og nød. The Crow and the Nightingale er intet mindre enn en hyllest til Leonard Cohen. Og komposisjonen Sierra Leone forteller om dette landets vekst, verdighet og gryende velstand.
Alt har vært kjempefint på albumet så langt. Men det er når du kommer til den femten minutter lange avslutningen Care, som er delt opp i fire suiter, at du skjønner at høydepunktet kommer til slutt. Her bindes alle albumets tekstlige tema sammen og det er en hyllest til helsepersonellet i NHS i England. Med linjen «The angels in the world are not in the walls of churces» oppsummerer vokalist og tekstforfatter Steve Hogarth hva mange, også i Norge, har ment om helsearbeidere. Det er som om to år med frustrasjon får fritt utløp hos hele bandet.
Sluttresultatet er et strålende album som ikke bare er blant Marillions beste på mange år. Det er musikk som alle burde høre på akkurat nå, slik at de kan fylles med glede over at det finnes fortsatt godhet og vakre ting i verden.
Det tjuende regulære studioalbumet til Marillion er nemlig fylt med medfølelse, empati og regelrett håp. Over seks komposisjoner, hvor de fleste er delt opp suiter som på strømmetjenester får det til å bli 18 spor, gjør bandet et album som må være det nærmeste de har vært Fish-perioden, musikalsk sett.
Åpningskomposisjonen Be Hard on Yourself, hvis første del var debutsingelen fra albumet, er et dramatisk ni minutters langt epos hvor bandet ikke veiver med pekefingeren. Steve Hogarth bare bønnfaller om at noen må gjøre noe med det destruktive forbrukersamfunnet, mens musikken bygges episk opp bak ham, med alt fra kor til gitar- og pianosoloer.
Etter at bandet var i isolasjon i sitt eget studio, hvor de fikk covid en etter en, dro de til Peter Gabriels Real World studios for å spille inn musikken. Men isolasjonen ga tydeligvis inspirasjon til Murder Machines, med en tekst som er mer tydelig enn noe Jon Anderson ville ha skrevet. Vi mennesker gikk rundt som virusbærende drapsmaskiner synger Hogarth hest. «I put my arms around her, and I killed her with love». Au! Det er også en intensitet i musikken her som jeg synes har manglet hos Marillion en stund.
Men slapp av, vi får et avbrekk fra bare dommedag og nød. The Crow and the Nightingale er intet mindre enn en hyllest til Leonard Cohen. Og komposisjonen Sierra Leone forteller om dette landets vekst, verdighet og gryende velstand.
Alt har vært kjempefint på albumet så langt. Men det er når du kommer til den femten minutter lange avslutningen Care, som er delt opp i fire suiter, at du skjønner at høydepunktet kommer til slutt. Her bindes alle albumets tekstlige tema sammen og det er en hyllest til helsepersonellet i NHS i England. Med linjen «The angels in the world are not in the walls of churces» oppsummerer vokalist og tekstforfatter Steve Hogarth hva mange, også i Norge, har ment om helsearbeidere. Det er som om to år med frustrasjon får fritt utløp hos hele bandet.
Sluttresultatet er et strålende album som ikke bare er blant Marillions beste på mange år. Det er musikk som alle burde høre på akkurat nå, slik at de kan fylles med glede over at det finnes fortsatt godhet og vakre ting i verden.
FLERE ANMELDELSER
Kevin Morby - More Photographs (A Continuum)
Mye mer enn en kompanjong til fjorårets sterke album. >>
Harald Otterstad og Tor Andersen - Aunt Mary - Never Stop Your Wishful Thinking
Forbilledlig biografi om et av Norges beste 70-tallsband >>
Perry Dear and the Deerstalkers - Oh Dear! Perry Dear and the Deerstalkers in London
Bra 60-tallsretro fra norsk band >>
Honey Dijon - Black Girl Magic
Klassisk housemusik med attityd, och som får folk att stampa fötter. >>
El Caco - Uncelebration
Etter ein solid pause er El Caco igjen ute med ny musikk. Det har blitt litt nytt, men umiskjennelig likevel. >>
The Tallest Man on Earth - Henry St.
Svenske Kristian Matsson, bedre kjent under artistnavnet The Tallest Man on Earth, har gått fra soloprosjekter til å spille inn sitt nyeste album med et komplett band. >>
Metallica - 72 Season
Du veit kva du får, men legendene i Metallica imponerar likevel med 72 Seasons >>