Tears for Fears er blant disse bandene og artistene som plutselig bare forsvinner i årevis. Bandet solgte enorme mengder av de tre første albumene The Hurting (1983), Songs From the Big Chair (1985) og The Seeds of Love (1989). Og det er spesielt albumet fra 1985 de er kjent for. Hitene Shout og Everybody Wants to Rule the World er begge to mesterverk innenfor popmusikken, og begge gikk til førsteplass i USA. Siden disse låtene gikk konstant på radio også i Norge ble jeg svært overrasket da jeg nå sjekket og fant ut at kun Shout var inne på VG-lista og albumet ikke kom høyere enn 17. plass, mens oppfølgeren kom på 14.

Og det ser ikke ut som at den 18 år lange pausen siden forrige utgivelse har gjort at folk i Norge har savnet dem. The Tipping Point har ikke vært inne på listen, og den glimrende tittellåten var heller ikke inne på single-listen da den kom ut i høst. Derimot har det gjort det skarpt i resten av verden, med andreplass i England, åttende i USA og ellers har det væt topp 10 og topp 20-plasseringer i Europa og Australia.

Jeg skrev pop over her, men musikken til Roland Orzabal og Curt Smith har alltid hatt en kompleksitet i over seg som ikke gjør det så overraskende å høre at de har Genesis og King Crimson på listen sin over favoritter. Tekstene er også litt for smarte til å kunne avskrives som enkel pop. Det er rett og slett prog-pop, litt i det landskapet Steven Wilson har ligget på de siste albumene sine. Tittelkuttet her kunne vært hentet fra det siste albumet hans, for eksempel.



Etter suksessen The Seeds of Love i 1989 gikk Orzabal og Smith hver til sitt, og Orzabal fortsatte alene som Tears for Fears. De kom ikke sammen igjen før i 2004 da forrige album kom ut. Det var det at Orzabals kone døde av alkoholmisbruk som gjorde at de nok en gang fant sammen igjen for å lage dette albumet. Men til å være et album inspirert av sorg er det likevel et hyggelig og smart album, som har fått fram det beste i duoen: Bra melodier, strålende refreng og ikke minst substans.

Første sporet, No Small Thing, er sangen som gjorde at de kom sammen igjen. I intervjuer har bandet sagt at de følte seg som 18-åringer der de med hver sin gitar satt i Smiths leilighet og skrev og skrev. Låten kan minne om Roger Waters der den bygges sakte opp, mens Smith synger om å straffe et barn for "flying too high". Det hele minner meg om det de leverte på debuten.

Tittelsporet er en perle som forteller om da Orzabal skjønte hvor syk hans kone var. Eller så er tekstlinjen "the ghost knocking at my door/You know that I can’t love you more" kanskje en beskrivelse av de turbulente av-og-på-forholdet and og Smith har hatt.

Please Be Happy analyserer det Orzabal opplevde mens konas depresjon var på sitt verste. The Master Plan er en kritikk av de som har forsøkt å styre gruppen opp gjennom årene, understreket av et nydelig strengearrangement og Orzabals intense vokal. Den dystre Rivers of Mercy er albumets seks minutter lange epos, som er en slags lengten etter orden i kaoset etter pandemien.

My Demons er både dyster, tøff og særdeles fengende på en og samme tid. En låt jeg går ut fra blir neste single og video, dersom ikke har noen ikke gjort jobben sin.



Alt i alt er The Tipping Point en glede å jobbe seg gjennom, fra start til slutt. De kom kanskje ut av 80-tallet, hvor de ble omfavnet av yappene. Nå er det derimot ikke mye pastell, neon, DayGlo eller videoer med fancy biler og elektriske hangglidere spilt inn i California igjen. Nå har de blitt et voksent band som har 40 års erfaring, og som lager elegant, voksen og strålende pop.