På tidlig 70-tall var tyske Edgar Froese en visjonær musiker. Han var en visuell artist like mye som han var en musikalsk en. En som ønsket at Tangerine Dreams musikk skulle ha det han kalte "gjennomsiktighet". Og gjennom hele det tiåret lagde bandet en rekke banebrytende album innenfor den voksende elektronika-sjangeren. En sjanger de, sammen med Wendy Carlos, Kraftwerk og Jean-Michel Jarre var både med og starte, og gjøre populær. Spesielt var albumene Atem, Zeit, Phaedra og Ricochet strålende eksempler på dette.

Fra midten av 80-tallet og utover 90-tallet ble derimot leken med sequncere og den improviserte musikken mer og mer byttet ut med tannløs synth-pop, fylt av kjipe presets og til tider noe av det verste New Age-sjangeren kunne by på. Det var også en rekke utskiftinger i bandet, og kun Froese var konstant med.

Men på 2000-tallet skjedde det noe. Sammen med filoinist Hoshiko Yamane og elektronika-artistene Thorsten Quaeschning og Ulrich Schnauss så det ut til at Froese fant tilbake formen. Det var som om ungdommene fikk ham til å innse hva som gjorde Tangerine Dream så bra en gang i tiden: Å kombinere repeterende digitale rytmer med lag på lag med lyd som var som tekstur oppå sequencerne.

Froese døde i 2015, men det strålende albumet Quantum Gate som kom i 2017 var bygget på hans musikalske kladder og ble gjort ferdig med hans velsignelse.

På det nye albumet Raum hadde det nye Tangerine Dream tilgang til hele lydarkivet hans fra og med 1977 til 2013. På den måten har albumet den lydmessige kontinuiteten som gjør at det hele henger sammen med Froeses utgave av bandet. Det er til og med Mellotron-fløyter på Along the Canal, som et ekko fra en tidligere era.

Raum har en varmere, mer inviterende, følelse over seg enn forrige album, som kom for fem år siden. Det hele flyter som elektroniske elver som pakker seg organisk rundt de rytmiske komponentene.

Den 19 minutter lange In 256 Zeichen begynner med abstrakt ambience, og skifter så til mer definert musikk, før den går over i en repetitiv fiolin-seksjon som så går over til Quaeschnings kaleidoskop-aktige sequencere og tikkende elektroniske rytmer. Det er han som har overtatt rollen som dirigenten og han har helt tydelig ingen planer om å gå tilbake til distraherende elementer som saksofon eller, gud forby, gitar og perkusjon i live-sammenheng. Yamane høres ikke ut som at hun spiller så mye, men så er lyden fra fiolinen hennes forvrengt og veldig prosessert.

Schnauss er ute av bandet, og nykommeren Peter Frick er den første Tangerine Dream-musikeren som aldri noensinne har møtt Edgar Froese. Det er som om at hans tilstedeværelse er personifiseringen av at stafettpinnen gis videre til den neste generasjonen. Raum føles derfor som en kjærlig hyllest.

Den nye besetningen ser ut til å ha funnet en fin balanse mellom å se tilbake, samtidig som de beveger seg framover. De klarer å få til et suverent momentum på tittelsporet. På saktere spor, som You're Always on Time, som inkluderer ting de har spilt inn mens de har vært på veien, hører man en lettere stemning i rytmene og i bevegelsen i melodiene. Alt bygget rundt skikkelig nydelige akkorder. Edgar Froese ville nikket bifallende.