Albumets åpningsspor høres ut som en flyturbin som starter opp; en tremolotung synthesizer spiller toner som sakte klatrer høyere og høyere og blir akkompagnert av en stødig hi-hat; get ready for take off. Det som følger, er en sjangereklektisk fargesprakende popeksplosjon.

BALLROM OG TYGGEGUMMIMASKINER


Det er fort gjort å få bilder i hodet når man for første gang hører gruppens navn; idet man har gått gjennom vindeldøren blir man truffet av en varm ventilasjonsduft; en eim av gammel frityr, eurosko, dyrebutikk, og sigarettrøyk puster deg i fjeset. Du har tatt et steg inn i kjøpesenterets vidunderlige oase! Her er det rulletrapper overalt hvor du vender blikket, innendørspalmer og små fontener med blågrønt algefylt vann. Bakken er dekket av uglaserte gulvfliser som har fått en slags utvasket pastellfarge av muss, skitt og gammelt øl. Ballrommet er så fullt at det flyter små grønne og røde plastballer utover gulvet.

I Mall Girls debutalbum er det mye av dette. Nostalgi og tilbakepek, altså. Hvorvidt Superstar er et album som bevisst peker bakover og feirer nittitallets kjøpesenterestetikk stiller jeg meg mer usikker til. Det er i hvert fall et album med en form, funksjon og et lydbilde som peker framover.

HVEM ER MALL GIRL?


Mall Girl er en kvartett bestående av Bethany Forseth-Reichberg (vokal), Eskild Myrvoll (bass), Veslemøy Narvesen (trommer) og Iver Armand Tandsether (gitar). I 2018 slo de gjennom med den dansbare poplåten Slay Queen, og siden har de gitt ut en rekke enestående singler som har markert dem på osloundergrunnens popkart.



2 + 2 = MALL GIRL


Populærmusikken har et ufortjent rykte på seg for å være konform. Pop'en skal følge enkelte normer, regler og rammeverk som er forsiktig kuratert og sydd sammen for å tilfredsstille massene i høyest mulig grad. Mall Girl bryter med poptradisjonens konformitet ved å inkorporere grep og teknikker man ofte finner innenfor litt smalere sjangergrupper. Blant annet prefikset math dukker opp i omtaler om Mall Girls musikk. Math- er en undersjanger som karakteriseres av komplekse, atypiske rytmiske strukturer, kontrapunkt, polyrytmiske taktarter, kantete melodier og utvidede, ofte dissonante, akkorder. I Superstar gjenkjenner vi flere av disse karakteristikkene forkledd sammen med skjønne popmelodier og fengende rytmer.

MUSIKK SOM GRIPER OG VUGGER OG RISTER


Mall Girl utnytter kontrasten mellom de harde gitarlinjene og stotrende trommene mot den fløyelsmyke og varme popvokalen til Bethany. Hvis albumet kun hadde inneholdt intense spor som ‘Lilies Dew’, ville det sannsynligvis vært utmattende for den mest erfarne mathrock-lytter. Men Mall Girl virker til å være klar over dette – for når sangene blir for intense, gitarlinjene for intrikate og trommene for harde – så stopper de opp – tar en helomvending og overrasker med en behagelig og forløsende popmelodi.

De fleste sporene inneholder tekst og tematikk som grenser mot alt fra nostalgi, usikkerhet og mørke, til kjærlighet lykke og tilfredshet. Det tolvte sporet har ingen vokaler, men den har en tittel som er oppkalt etter sukkerdrikken som er selve symbolet på nittitallets kjøpesenterestetikk; den neonfargede isdrikken som man alltid angret på at man kjøpte; slush. Sporet er ikke særlig langt, men på knappe 25 sekunder gir den en presis lydskildring av den iskalde hjernefrysen man opplever av å innta litt for mye av den kvalmende blådrikken.

Superstar er et sjangereklektisk album som vil ha en slående og gripende kraft på lyttere som befinner seg innenfor de fleste sjangertradisjoner; uavhengig om du elsker hiphop, jazz eller pop.

Nå tror jeg det er på høy tid å avslutte denne omtalen ved å liste opp en rekke anerkjennende adjektiv; dette albumet er kult. Og konsonerende. Likeså er det dristig og dissonerende. Fengende. Grenseutfordrende og friskt. Litt vondt, men også veldig, veldig godt.

Bandcamp

Spotify