Det er sju og et halvt år siden jeg skrev følgende i min anmeldelse av det som da skulle være Röyksopp sitt siste album noensinne: "Mye har vært sagt om albumets død og mye har vært skrevet om Röyksopps motiver ved å si at dette er det siste hele albumet de skal lage, men jeg skal kun ta for meg det musikalske her."

Og det skal jeg gjøre med det flunkende nye albumet som de nå har gitt ut, til tross for annonseringen av det forrige som det siste. Svein Berge og Thorbjørn Brundtland har i årene som har gått ikke vært på latsiden. Intromelodien og jinglene til Dagsrevyen er bare noe av det de kan sette på CV-en. I tillegg har de laget musikk til teater, samlet uutgitte spor på et album, vært med på et Star Wars-prosjekt og har også gjort krumspring på sosiale medier som man før i tiden ville kalt for «multimediaprosjekt».

Og det er det Profound Mysteries er. Albumet har utgivelse i dag, med en stor markering på YouTube i kveld. Likevel har flere av låtene, og ikke bare opplagte single-låter, blitt gitt ut månedlig siden januar, akkompagnert av merkelige musikkvideoer som er en del av konseptet. Mer vil bli avslørt i kveld.

Men det var det musikalske: Det du får er Röyksopp. Du hører med en gang det er dem, og det virker ikke som om den anmassende elektronikaen som lages for tiden er registrert på radaren deres. Det er chill så det holder, med masse varm analog-klingende synth og sensuell kvinnelig vokal. Bak rytmene og lydteppene ligger det elektronisk bobling og spraking. Alt er ved det gamle, altså.

Dette er ikke en klage. Det er mer en observasjon. For dette er særdeles nydelig og vakkert, uansett hvor pompøst man måtte mene at konseptet de har begitt seg ut på er. Ta Impossible med Alison Goldfrapp for eksempel. Hennes luftige stemme er en perfekt kombinasjon med Röyksopps lydteppe. Låten er av kaliberet hvor du lurer på om du skal trykke på tilbake-knappen og høre på den en gang til før du går videre.



Det å blande Beki Mari inn på vokal i This Time, This Place… fungerer like bra. Låten er en slags trance-aktig klubblåt som vil passe perfekt på klubb, og under lysshowene som Röyksopp har under sine konserter og DJ-sett.

Den atmosfæriske How the Flowers Grow med synthpop-stjernen Pixx’ vokal er en slags merkelig blanding av eterisk disco og 90-talls trance. Det er bare å sette på seg høretelefonene og sveve med.

Askepott selv, Astrid S, dukker også opp på den tidligere utgitte Breathe, og er i det landskapet Röyksopp lå på med Robyn og Do it. Med en konstant repeterende synth-linje, spretne rytmer og nikk til både 80- og 00-tallet er det en pop-perle, selv om den mangler det ultimate refrenget.

Det er også plass til noen rene Röyksopp-instrumentaler, og The Ladder berikes med nydelig gitar av Kato Ådland, som blandes inn i synthverket.

Høydepunktet kommer likevel mot slutten. Den seks minutter lange The Mourning Sun. Med den stillestående ambiente og sakte oppbyggingen av et relativt dempet synth-arrangement som bygger seg opp og Susanne Sundførs vokal på toppen er vi nesten på nivå med Mobys When It’s Cold I’d Like to Die. Om ikke denne blir brukt i masse TV-serier skal jeg spise… noe! Ståpels er det uansett.

Det blir spennende å se hvordan albumet blir å lytte til når hele konseptet har hatt premiere og man får sett det i sammenheng. Men Profound Mysteries står særdeles støtt på egne ben også! Og husk: Press R to continue!